CIA har tatt over krigen ?

Reidar Kaarbø 4. november 2026

Denne videoen fra Neutrality Studies viser at Russland sin motpart i Ukraina ikke lenger er proxy USA, men et proxy CIA som ikke ser ut til å la seg styre av USAs president. Massive drone-angrep kan bidra til en vanvittig eskalering.

Basert på samtale mellom Pascal Lottez og prof. Steven Starr fra Neutrality Studies

Russlands strategiske skvis i stedfortrederkrigens nye fase

Vestlige medier og politikere tviholder på fortellingen om at krigen i Ukraina utelukkende er en bilateral konflikt mellom Kyiv og Moskva. Sannheten som avdekkes i kulissene, er imidlertid at vi har trådt inn i en ny og adskillig farligere fase: En eskalerende stedfortrederkrig der den amerikanske etterretningstjenesten CIA og vestlige aktører aktivt leder angrep dypt inne i det russiske territoriet.

Spørsmålet er ikke lenger bare hva som skjer på slagmarken i Donbass, men hva Russland nå faktisk står overfor – og hvor lenge Moskva kan unngå en direkte konfrontasjon med NATO.

1. En massiv dronedynamikk og svekket politisk kontroll

Russland står i dag overfor en dronemotstander som opererer i et volum man aldri tidligere har sett. Fra et snitt på cirka 237 droneangrep om dagen tidligere, opplever Russland nå bølger på mellom 900 og over 1 000 droner daglig – det tilsvarer rundt 30 000 droneangrep per måned rettet mot russisk infrastruktur, oljeraffinerier og byer.

Selv om det russiske luftforsvaret skyter ned det meste, forårsaker de gjenværende treffene betydelige ødeleggelser på oljesektoren og energiinfrastrukturen.

Det mest urovekkende for det strategiske bildet er hvem som står bak:

Etterretning og måldata: Ukraina innehar ikke den satellittkapasiteten eller tidlige varslingen som kreves for å lede tusenvis av droner utenom russisk luftforsvar. Angrepene koordineres med presis targeting-data fra Pentagon (NRO) og CIA.

Politisk avkobling i USA: Eksplosjonen i droneangrep har fortsatt og økt i omfang uavhengig av politiske utspill fra Washington. Dette peker mot at sikkerhetsapparatet og CIA fungerer som en «herreløs» eller uavhengig aktør som viderefører krigføringen uten reell folkevalgt kontroll.

2. Omsirkling og opprustning i Norges nærområder

Mens angrepene rammer det russiske innlandet, intensiverer NATO sitt nærvær langs Russlands nordlige og baltiske flanker:

Nye baser i Norden: Gjennom bilateral avtaledekning etableres det 51 nye militære baser fordelt på Finland, Sverige, Danmark og Norge. Samtidig åpnes det for tettere atom samarbeid og avskrekking integrert mot vestlige styrker.

Trusselen mot Kaliningrad og Østersjøen: Russiske transport- og handelsskip i Østersjøen utsettes for økt kontroll og oppbringing. Vestlige tenketanker og militære simulerer scenarier for hvordan den russiske eksklaven Kaliningrad kan isoleres eller blokkeres. For Moskva betyr en blokade av Kaliningrad en direkte krigshandling som potensielt utløser bruk av kjernefysiske avskrekkingsmidler.

3. Vestens farlige illusjon: "Atombrikken som ikke virker"

Den kanskje største risikoen for Russland – og verden for øvrig – ligger i det skiftende tankesettet i vestlige hovedsteder.

Undervurdering av motparten: Mange eliter i EU og USA opererer ut fra en hypotese om at Russland allerede er knekket, svak og uansett ikke vil tore å ta i bruk sine kjernefysiske kapabiliteter. Russiske advarsler avfeies som ren "utpressing" eller bløff.

Krigsforberedelser i sivilsamfunnet: Samtidig som diplomatiske løsninger avvises, forbereder vestlige land sine befolkninger på storkrig. USA lanserer planer som Fortress for å sikre at militærbaser kan overleve 90 dager kuttet av fra sivil infrastruktur, mens europeiske land ber sine innbyggere beredskapslagre mat og vann.

4. Russlands dilemma: Strategisk tålmodighet vs. eskaleringsfellen

Russland står overfor et krevende strategisk valg:

Låse fast Ukraina: Moskvas nåværende linje er å presse knallhardt på på slagmarken i Ukraina for å ta bort landet som forhandlingskort eller utskytningsrampe for Vesten en gang for alle. Russland avviser kortvarige våpenhviler fordi de anser dem som pustepause for at CIA og NATO skal re-arme Ukraina.

Faren for provokasjoner og uhell: Med 30 000 droner i måneden, blokadeforsøk til sjøs og langtrekkende missiler (som tysk innkjøp av Tomahawk) øker sjansen dramatisk for en "falsk flagg"-hendelse eller et uhell som rammer et kritisk russisk knutepunkt eller sivilt mål. Dersom Russland til slutt svarer direkte mot dronefabrikker eller logistikkentre inne på NATO-territorium med sine konvensjonelle presisjonsvåpen (som Oresjnik eller tilsvarende hypertone missiler), brytes den siste barrieren mellom en begrenset proxy-krig og en direkte, potensielt ødeleggende global konflikt.

Konklusjon

Russland står i dag overfor et Vesten som har koblet diplomatiet helt fra og i stedet satser alt på en trinnvis, nådeløs utmattelseskrig ledet av etterretningsapparatet. Mens ressursene i vestlige samfunn rutes inn i militære fortvisninger og krigsmateriale i stedet for infrastruktur og sivile behov, har den geopolitiske situasjonen blitt en trykkoker.

Hvis ikke de folkevalgte lederne i Vesten tar tilbake kontrollen over sine egne sikkerhetstjenester og gjenopptar reelle forhandlinger om en helhetlig sikkerhetsarkitektur, beveger vi oss i blinde mot et punkt hvor eskaleringen ikke lenger lar seg reversere.