Reidar Kaarbø med støtte av KI
senior systemutvikler
Kahn og Khan: Når maktens giganter faller
To menn på toppen av verdens mektigste internasjonale institusjoner. Identiske etternavn i øret, nesten identiske fallhøyder – og et geopolitisk teppe som brant under føttene på dem begge.
Et pussig sammentreff
Det er et pussig, nesten ubehagelig sammentreff i nyhetshistorien. I 2011 satt franskmannen Dominique Strauss-Kahn (DSK) på toppen av Det internasjonale pengefondet (IMF). I 2026 satt briten Karim Khan på toppen av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag.Begge forvaltet enorm internasjonal autoritet. Begge kom på kollisjonskurs med verdens mektigste stormakter. Og begge fikk sine karrierer og maktposisjoner knust etter anklager om seksuelle tilnærmelser og maktmisbruk.
Men historien om «K(a)hn-ene» handler om mer enn to menn som trådde feil. Den handler om hvordan jus, personlig maktmisbruk og kynisk geopolitikk veves sammen når det brenner på øverste nivå.
Skrekkscenariet på rom 2806
Da historien om Dominique Strauss-Kahn sprakk i mai 2011, ble verden servert et drama skreddersydd for tabloidpressen. En 32 år gammel stuepike fra Guinea på luksushotellet Sofitel i New York forklart i riksdekkende tv-intervjuer at IMF-sjefen hadde kommet naken ut fra badet, jaktet på henne rundt i suiten og – ikke minst – låst hotellromdøren fra innsiden slik at hun ikke kunne flykte.Bildet av den lille, korpulente maktfiguren som sperret veien for stuepiken palterte seg fast i folks bevissthet. Men detaljen om døren avslørte også hvor skjørt grunnlaget i en mediestorm kan være.
Har du noen gang sett et fint hotell der det ikke går an å åpne døren fra innsiden?
I henhold til New Yorks strengeste brannforskrifter finnes det praktisk talt ingen hotellromdører i byen som ikke lar seg åpne fra innsiden ved et enkelt trykk på håndtaket (panic hardware). Å påstå at døren var mekanisk sperret var en fysisk umulighet.
Da statsadvokaten i New York senere måtte henlegge straffesaken fordi forklaringene slo sprekker på punkt etter punkt, var skaden allerede skjedd. DSK var tvunget av som IMF-sjef, og drømmen om det franske presidentskapet var knust for alltid. Nettopp det kan ha vært hensikten med hele saken.
Khan i Haag: Et mønster i kulissene
I saken mot ICCs sjefanklager Karim Khan har vi ikke én enkelt episode med en usannsynlig hotelldør. Her handlet granskingen fra FNs tilsynsorgan heller om et mønster av påståtte uønskede tilnærmelser og maktmisbruk overfor en underordnet kvinnelig jurist over tid – etterfulgt av anklager om at Khan skal ha forsøkt å stanse den interne varslingsprosessen.Men selv om saksopplysningene er annerledes, er den administrative og menneskelige mekanismen den samme: Maktubalansen i toppen av internasjonale organisasjoner er så enorm at den underordnede føler seg sjakk matt, mens lederen ofte utvikler en skummel blind sone for egen urørlighet.
Cui bono – hvem tjener på fallet? Det som gjør begge disse sakene så brennaktuelle for enhver som analyserer makt, er ikke bare hva som skjedde på kontorene eller hotellrommene, men hvem som sto klare i kulissene til å ta gevinsten.
Da DSK falt i 2011, ivret han for å erstatte den amerikanske dollaren som verdens enerådende reservevaluta til fordel for IMFs egne trekkerettigheter (SDR). Han utfordret USAs finansielle hegemonium direkte. Dagen han ble arrestert på JFK-flyplassen, forsvant den største trusselen mot dollarens posisjon i det internasjonale finanssystemet.
Da Karim Khan ble suspendert og avsatt, var det etter at han hadde utstedt historiske arrestordrer på både Vladimir Putin, Benjamin Netanyahu og Yoav Gallant. Han hadde pådratt seg raseri i både Moskva, Washington og Tel Aviv.
Uavhengig av om anklagene mot mennene var berettigede eller ikke, er det hevet over tvil at stormaktene trakk et enormt lettelsens sukk da sakene sprakk. En skandalisert toppleder er en svekket institusjon. Ved å rette søkelyset mot lederens personlige moral, lyktes motstanderne med å ta luften ut av de politiske og juridiske initiativene de sto bak.
Rettssikkerhetens kår i folkedomstolen
Både historien om Strauss-Kahn og Karim Khan etterlater oss med et ubehagelig spørsmål om rettssikkerhet: Hva skjer med prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist når maktens apparater må vaske sine hender?I internasjonal toppolitikk gjelder sjeldent strafferettens strenge beviskrav. Når omdømmet til en organisasjon som IMF eller ICC står på spill, reagerer apparatet med umiddelbar panikk. Lederen ofres for å redde institusjonen.
Enten det gjelder en ufyselig oppførsel i korridorene i Haag eller en påstått fastlåst dør på Manhattan: Når maktens menn trår feil – eller anklagesfor det – står stormaktene alltid klare til å ta gevinsten. Uansett skyld eller uskyld, har det vært svært beleilig for noen å bli kvitt dem begge to. Om hendelsene var falske eller ekte, spiller nok mindre rolle.