Sjakk matt
5. juni 2026
Grafikk: AI til fri benyttelse
av Reidar Kaarbø i samarbeid med AI
www.hvamenerpartiene.com
I tiår har den vestlige fortellingen om Midtøsten vært basert på en forutsetning om absolutt militær og teknologisk dominans. USA har holdt sin beskyttende hånd over regionen med over 800 militærbaser, mens Israel har operert med et ubestridt kjernefysisk monopol. Men under overflaten er liv og røre. Hvis historien har lært oss én ting, er det at ingen imperier varer evig. Når interne økonomiske gjeldsbobler sprekker og den hjemlige polariseringen lammer Washington, tvinges supermakten til slutt til å vende blikket innover og reise hjem.
Hva betyr det for dagens virkelighet?
Rapporter og geopolitiske analyser rykker stadig nærmere en erkjennelse av at Iran i realiteten kan ha skaffet seg kjernefysisk kapasitet.
Men også i Ukraina synes atomvåpem å komme stadig nærmere som et alternativ i krigen.
For mange fremstår dette som det ultimate marerittet, men i et rent maktperspektiv introduserer det en pervers, men stabiliserende dynamikk: Gjensidig garantert ødeleggelse (MAD). Ingen vinner dette spillet.
Asymmetri
Her avdekkes en fundamental, militærgeografisk asymmetri. Israel er en liten, smal kyststripe uten geografisk dybde; to-tre velrettede stridshoder betyr slutten for staten som en fungerende sivilisasjon. Iran, derimot, er et gigantisk land preget av massive fjellkjeder og dype daler der kritisk infrastruktur er gravd dypt inn i fjellheimen. Iran vil, i motsetning til Israel, kunne overleve et atomangrep som statlig struktur selv om tapene blir dramatisk.
Sjakk matt?
Når begge parter vet at et angrep betyr uunngåelig selvutslettelse, oppstår det et geopolitisk sjakk matt. Det blir rett og slett umulig å bombe seg til total seier. Da tvinges aktørene til slutt til å reise seg fra spillet, legge bort brikkene og innse at den militaristiske sionismen har manøvrert seg inn i et eksistensielt blindspor.
Kanskje det kan bli en ny begynnelse til fred?
Harmoni og inntekter demper terrorlysten
Dersom dette kjernefysiske sjakk matt-scenariet tvinger frem en sivilisering av aktørene, vil logikken på bakken snu. Ekstremisme og voldsgrupper trives best i håpløshet, sanksjoner og total fattigdom. Hvis regionen opplever en reell fredsperiode der land som Iran, Irak og Syria kan handle fritt og gjenoppbygges, vil det økonomiske fundamentet under terrorgruppene smuldre opp. Når en 20-åring har en stabil jobb, en god inntekt og en tro på fremtiden, skal det ekstremt mye til for å overbevise ham om å velge martyrdommen. Velstand gir folk noe å tape.
Europa er moralsk sjakkmatt
Midt i dette dramaet står et Europa og et Norge som har vært utsatt for et fullstendig moralsk havari. Kontrasten mellom den lynraske, totale boikotten av Russland etter invasjonen av Ukraina, og den øredøvende, handlingslammede stillheten overfor Israels krigføring, er rystende. Der Russland ble kastet ut av alt fra økonomiske systemer til Eurovisjonen i løpet av dager, har Norges grep overfor Israel vært preget av "for lite og for seint" – og alltid i trygg avstand bak land som Irland og Island, som faktisk har vist politisk ryggrad.
No see, no hear, no talk
Norske maktpolitikere unngår konsekvent å rette et kritisk ord mot USA, som gjør krigføringen mulig, fordi den transatlantiske lojaliteten trumfer alt. Samtidig ser vi et EU-byråkrati som i lukkede fora omtaler de geopolitiske sjokkene og den gjeldsfinansierte opprustningen som en "fantastisk mulighet" til å sentralisere makt og fete opp forsvarsindustrien, og dermed berge EUs industri fra totalhavari. En utrakt hånd for fred finner du ikke lenger.
Alternativet til sjakkmatt er fred
Når overgripere behandles ulikt basert på geopolitiske allianser, pulveriseres det internasjonale rettssystemet. Det globale sør ser denne dobbeltmoralen krystallklart. Fred i Midtøsten og stabilitet i Europa oppnås ikke gjennom teknokratisk feighet eller ved å tvinge frem en illusorisk militær seier over en kjernefysisk supermakt. Den oppnås først når vi innser at spillet er tapt, og at alle parter må tvinges til å leve med sine naboer på likeverdige, siviliserte premisser.