Kirken blander kortene (17. febr. 2009)Kirken har de siste årene flere ganger opplevet at politikerne på utidig vis har lagt seg opp i Kirken sine saker. Spesielt har dette vedrørt kvinnelige prester og biskoper, homofile prester (snart får vi åpne homofile biskoper, Gud forby!) og til sist den nye ekteskapsloven som gjør at renhårige biskoper får besudlet sine kirker ved å vie homofile.Kirkens mektige, eldre talsmenn biskopene har ikke vært utydelige i å fortelle at Staten ikke skal legge seg opp i "indre kirkelige saker", og vil melde hele Kirken ut av Staten for å få fred. Vel - bare dersom de får beholde kirkens rikdommer og eiendommer og sine egne lønninger samtidig, Mammon er jo god å ha. Men Kirkens folk vil ikke at verdslige politiske lover og regler skal gjelde for dem. De vil ha rett til å undertrykke, i Guds navn og med kjærlighet selvfølgelig. Men så går Kirken hen og legger seg opp i politikken. Ikke for å kjempe de fattiges eller undertryktes sak, eller for å protestere mot at det er grotesk forskjell i skattelegging på fattige og rike i dette landet. Nei, nå er det energipolitikk, miljøpolitikk, investeringer og sysselsettinger det gjelder. Inkonsekvens? Nei da. For Kirken finnes ikke ordet inkonsekvens. Der følger man Guds uangripelige innfall gjennom Hans ufeilbarlige biskoper (eller var det Paven?). Uansett er det direkte utidig at politikerne går ut og fordømmer kirkens angrep på poltikken, sier Kirken. Kirken (her ved biskop Tor B. Jørgensen) forlanger oljestans i nord Kirken ser gjennom fingrene på ukristelig julefeiring (16. des. 2006)Så er det jul igjen. Dette innlegget har ikke noe med skille kirke - stat, men havnet likevel på denne siden. For mens det er flere saker som biskopene liker å snakke om og kjempe for, er det kanskje mer bemerkelsesverdig med en sak de IKKE liker å snakke om: Julefeiringen. Det henger kanskje sammen med at julekvelden er den gangen i året kirken har et publikum. Og da går man ikke hen og piller dem på nesen, da ser man gjennom fingrer så vi kunne tro biskopene var helt blinde. Selvfølgelig er det mye lettere å rakke ned på homofil kjærlighet.For jula er blitt til de grader ukristelig at det er på høy tid å rope et varsku. Jula er blitt en kommersiell stressende tid med etegilder og fyll, med kjøpepress og forventningspress, og det synes som Mammon rår grunnen aleine. Hvordan kirken i det hele tatt kan bruke ordet "kristelig" om jula er like uforståelig som at det går an å bruke "kristelig" om et visst politisk parti. For dette handler ikke om kristelig. Dette handler om ren og skjær ukristelighet, velsignet av staten og velsignet av kirken. Det blir lett slik når man ikke eier skam i livet. Jula er preget av at kirken er fraværende bortsett fra et par forestillinger julaften. Kirkens synd er unnlatelse i å peke på hvor skeivt julefeiringen har kommet ut å kjøre. Bevares, en slik julefeiring kan være god for mange. Masse omsetning, masse fortjeneste, masse mat, masse drikke, julebord og julemiddag med masse presanger. Helt greitt så lenge man ikke blander dette med kristendom. Det er her kirken ikke klarer å gjøre jobben sin. Kirken tillater et sammensurium av begreper som ender i totalt hykleri og fullstendig avsporing. Kirken tør ikke ta en utfordring i å rydde opp. Dette er den kirken som noen "av prinsipielle grunner" ønsker å skille fra staten. Vi ønsker våre lesere en god, ukristelig jul!
Både Kirkemøtet og SV er mot folkeavstemming (26. nov. 2006)Kirkemøtet har talt: det ønsker skille kirke og stat. SV er enig. Begge ønsker ikke å spørre hva folket ønsker i denne saken, direkte demokratiske prosesser er ikke egnet i spørsmålet om å skille kirke fra stat. Samtidig er det noen som frykter at å skille kirken fra staten blir det samme som å skille kirken fra folket. Dersom vi får en kirke for spesielt interesserte som kan mistenkes å være kuppet av en smal konservativ gruppe med et snev av fundamentaisme, vil kirken ha tapt utrolig mye.Det finnes gode argumenter for å beholde statskirkeordningen, og det finnes gode argumenter for å skille kirke fra stat. Men det kan av debattene se ut som det ligger vikarierende interesser bak mye av argumentasjonen på begge sider. Noe synes å dreie seg om ren maktkamp. For det er liten tvil om at saken om kvinnelige prester i sin tid vakte bestyrtelse i det gode selskap av "fromme", mektige menn, og de så det som en personlig og ukristelig fornærmelse da Staten i sin tid utnevnte en kvinnelig biskop, som attpåtil støttet homofile åpenlyst. Også Statens utnevnelse av biskop Stålsett i Oslo vakte bestyrtelse, - ikke fordi han var en dårlig biskop, men fordi maktmenneskene i Kirken ble overkjørt av politikerne. Homofilispørsmålet er fortsatt en betent sak, greitt nok at homofile kan være gode kristne og sympatiske mennesker, men ikke tale om staten skal pålegge gode kristne prester å vie dem! Likevel er det ting som tyder på at Vårherre har ombestemt seg i homofilisaken - og inkluderer homofile både i menighet og i styre og stell. Kirken er blitt unntatt bestemmelser i den verdslige arbeidsmiljø-loven slik at de kan fortsette å diskriminere der de ønsker det - i Guds navn. Hva Vårherre mener om disse sakene er en helt annen sak. Det er grunn til å tro at de statlige innblandingene i stor grad har talt Vårherres syn der Kirken selv har grodd fast i vrangtro og ond ekslusivitet. Hva er så Vårherre mest tjent med? En kirke som styres av maktmennesker - eller en kirke som styres av vanlige offentlige lover og skikk og bruk som gjelder i samfunnet generelt? Det er ingen grunn til å tro at Vårherre er mot demokrati og mot folkets medbestemmelse i saker som angår kirken. Dersom det var slik at Kirkemøtet og SV ubetinget talte Vårherres sak, kunne vi alle hvile i fred og la kirkemøtet bestemme. Slik er det ikke, dessverre.
Argumentene:
|
