Skille kirke og stat ?

Debatten pågår nå for fullt om det er på tide å skille kirke og stat. Og det kan synes som meningene flytter seg - grupper som tidligere ønsket skille gjør det ikke mer, mens grupper som tidligere IKKE ønsket skille, gjør det nå. Og det er liten tvil om at motivene rundt omkring er høyst diskutable.

Mye av argumentasjonen under er hentet fra debattprogram på TV i begynnelsen av januar 2005.

Etter det vi forstår, ønsker 80% av det norske folket en åpen, inkluderende folkekirke som er der for dem når de trenger det ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse og høytider. Dette er langt mer enn de prosentene vi finner på kirkebenken hver søndag hele året.

Det er helt åpenbart to forhold som har satt fart i debatten om å skille kirke fra stat: Utnevnelse av kontroversielle biskoper og akseptering av homofilt samliv som OK. Dette er momenter som går på hvem som skal ha makt over hva i kirken.

Også her finner vi ofte snev av psykopatisk debatt-teknikk


Kirken blander kortene (17. febr. 2009)

Kirken har de siste årene flere ganger opplevet at politikerne på utidig vis har lagt seg opp i Kirken sine saker. Spesielt har dette vedrørt kvinnelige prester og biskoper, homofile prester (snart får vi åpne homofile biskoper, Gud forby!) og til sist den nye ekteskapsloven som gjør at renhårige biskoper får besudlet sine kirker ved å vie homofile.

Kirkens mektige, eldre talsmenn biskopene har ikke vært utydelige i å fortelle at Staten ikke skal legge seg opp i "indre kirkelige saker", og vil melde hele Kirken ut av Staten for å få fred. Vel - bare dersom de får beholde kirkens rikdommer og eiendommer og sine egne lønninger samtidig, Mammon er jo god å ha. Men Kirkens folk vil ikke at verdslige politiske lover og regler skal gjelde for dem. De vil ha rett til å undertrykke, i Guds navn og med kjærlighet selvfølgelig.

Men så går Kirken hen og legger seg opp i politikken. Ikke for å kjempe de fattiges eller undertryktes sak, eller for å protestere mot at det er grotesk forskjell i skattelegging på fattige og rike i dette landet. Nei, nå er det energipolitikk, miljøpolitikk, investeringer og sysselsettinger det gjelder. Inkonsekvens? Nei da. For Kirken finnes ikke ordet inkonsekvens. Der følger man Guds uangripelige innfall gjennom Hans ufeilbarlige biskoper (eller var det Paven?). Uansett er det direkte utidig at politikerne går ut og fordømmer kirkens angrep på poltikken, sier Kirken.

Kirken (her ved biskop Tor B. Jørgensen) forlanger oljestans i nord


Kirken ser gjennom fingrene på ukristelig julefeiring (16. des. 2006)

Så er det jul igjen. Dette innlegget har ikke noe med skille kirke - stat, men havnet likevel på denne siden. For mens det er flere saker som biskopene liker å snakke om og kjempe for, er det kanskje mer bemerkelsesverdig med en sak de IKKE liker å snakke om: Julefeiringen. Det henger kanskje sammen med at julekvelden er den gangen i året kirken har et publikum. Og da går man ikke hen og piller dem på nesen, da ser man gjennom fingrer så vi kunne tro biskopene var helt blinde. Selvfølgelig er det mye lettere å rakke ned på homofil kjærlighet.

For jula er blitt til de grader ukristelig at det er på høy tid å rope et varsku. Jula er blitt en kommersiell stressende tid med etegilder og fyll, med kjøpepress og forventningspress, og det synes som Mammon rår grunnen aleine. Hvordan kirken i det hele tatt kan bruke ordet "kristelig" om jula er like uforståelig som at det går an å bruke "kristelig" om et visst politisk parti. For dette handler ikke om kristelig. Dette handler om ren og skjær ukristelighet, velsignet av staten og velsignet av kirken.

Det blir lett slik når man ikke eier skam i livet. Jula er preget av at kirken er fraværende bortsett fra et par forestillinger julaften. Kirkens synd er unnlatelse i å peke på hvor skeivt julefeiringen har kommet ut å kjøre.

Bevares, en slik julefeiring kan være god for mange. Masse omsetning, masse fortjeneste, masse mat, masse drikke, julebord og julemiddag med masse presanger. Helt greitt så lenge man ikke blander dette med kristendom. Det er her kirken ikke klarer å gjøre jobben sin. Kirken tillater et sammensurium av begreper som ender i totalt hykleri og fullstendig avsporing. Kirken tør ikke ta en utfordring i å rydde opp. Dette er den kirken som noen "av prinsipielle grunner" ønsker å skille fra staten.

Vi ønsker våre lesere en god, ukristelig jul!


Både Kirkemøtet og SV er mot folkeavstemming (26. nov. 2006)

Kirkemøtet har talt: det ønsker skille kirke og stat. SV er enig. Begge ønsker ikke å spørre hva folket ønsker i denne saken, direkte demokratiske prosesser er ikke egnet i spørsmålet om å skille kirke fra stat. Samtidig er det noen som frykter at å skille kirken fra staten blir det samme som å skille kirken fra folket. Dersom vi får en kirke for spesielt interesserte som kan mistenkes å være kuppet av en smal konservativ gruppe med et snev av fundamentaisme, vil kirken ha tapt utrolig mye.

Det finnes gode argumenter for å beholde statskirkeordningen, og det finnes gode argumenter for å skille kirke fra stat. Men det kan av debattene se ut som det ligger vikarierende interesser bak mye av argumentasjonen på begge sider. Noe synes å dreie seg om ren maktkamp. For det er liten tvil om at saken om kvinnelige prester i sin tid vakte bestyrtelse i det gode selskap av "fromme", mektige menn, og de så det som en personlig og ukristelig fornærmelse da Staten i sin tid utnevnte en kvinnelig biskop, som attpåtil støttet homofile åpenlyst. Også Statens utnevnelse av biskop Stålsett i Oslo vakte bestyrtelse, - ikke fordi han var en dårlig biskop, men fordi maktmenneskene i Kirken ble overkjørt av politikerne. Homofilispørsmålet er fortsatt en betent sak, greitt nok at homofile kan være gode kristne og sympatiske mennesker, men ikke tale om staten skal pålegge gode kristne prester å vie dem! Likevel er det ting som tyder på at Vårherre har ombestemt seg i homofilisaken - og inkluderer homofile både i menighet og i styre og stell.

Kirken er blitt unntatt bestemmelser i den verdslige arbeidsmiljø-loven slik at de kan fortsette å diskriminere der de ønsker det - i Guds navn. Hva Vårherre mener om disse sakene er en helt annen sak. Det er grunn til å tro at de statlige innblandingene i stor grad har talt Vårherres syn der Kirken selv har grodd fast i vrangtro og ond ekslusivitet. Hva er så Vårherre mest tjent med? En kirke som styres av maktmennesker - eller en kirke som styres av vanlige offentlige lover og skikk og bruk som gjelder i samfunnet generelt?

Det er ingen grunn til å tro at Vårherre er mot demokrati og mot folkets medbestemmelse i saker som angår kirken. Dersom det var slik at Kirkemøtet og SV ubetinget talte Vårherres sak, kunne vi alle hvile i fred og la kirkemøtet bestemme. Slik er det ikke, dessverre.


Argumentene:

  • I et land med mange trossamfunn er det påfallende at Staten knytter seg til ett av dem

    Statskirken er en videreføring av en gammel kirke som ble brukt politisk for å styre Norge. I dag er dette en funksjon som ikke eksisterer lenger, og det er bare "tradisjonen" igjen - det har alltid vært slik. I Norge finnes mange trossamfunn med ulik tilsutning, og det er kunstig og tildels diskriminerende at Staten bare er tilknyttet ett av dem. Bør ikke alle trossamfunn behandles likt?

  • Statskirkeordningen diskriminerer "annerledes-troende"

    For andre trossamfunn enn statskirken finnes ikke landsdekkende verdige lokaliteter for ulike høytider. Andre trossamfunn tilbys mange steder begravelseslokaler som er sterkt farget av kristen symbolikk. Dette er uverdig og diskriminerende, og det Staten har en jobb å gjøre for å tilrettelegge bedre. En løsning kan være å ha tros-nøytrale lokaler eller mulighet til å dekke til kors, alter osv. ved behov.

  • Fundamentalistiske stats-trossamfunn i utlandet bruker norsk modell som legitimasjon

    Det er i media omtalt ulike arabiske land med Islamsk statsreligion som viser til den norske ordningen for å opprettholde et religiøst styresett av noe fundamentalistisk art. Norge har utvist såpass mye fundamentalisme i ulike saker, at det er grunn til å erkjenne at statskirkeordningen for noen kan se ut til å gi en slik legitimasjon. Dette går i dag særlig ut over kvinnefrigjøring i noen arabiske land.

  • En kirke skilt fra staten vil bruke lengre tid på å fornye seg

    På 70-tallet ble det hevdet at utnevnelse av kvinnelige prester og kvinnelige biskoper måtte føre til skille mellom kirke og stat. Debatten gikk mye på det samme som homofilisaken gjør i dag. Resultatet kjenner vi: i dag ser alle det som selvfølgelig at kvinner blir prester og biskoper på linje med menn. Dersom kirken den gang hadde vært skilt fra staten, kunne denne prosessen tatt lengre tid og blitt hemmet av sterke personligheter som ønsket bekjempe slike tendenser.

    Også utnevnelse av kontroversielle eller radikale biskoper ville trolig tatt lengre tid dersom kirken var skilt fra staten, slikt sett har statskirkeordningen bidratt til å gjøre kirken mer allsidig mer fylt av debatt.

  • Behov for demokratisering i folkekirken

    Det viser seg at "vanlige folk" ikke er med og bruker valgordningene til menighetsråd. Dermed er det lett for grupper å "kuppe" valget og få inn de medlemmer de ønsker - og vi kan risikere å få et kirkelig styre for spesielt interesserte. Dette kan være uheldig, og det bør utarbeides rutiner som sikrer et reellt demokrati i Kirken, uansett om den skal fortsette å være en statskirke eller en fristilt folkekirke.

  • Hvem skal overta den verdifulle eiendomsmassen Kirken sitter på ?

    Fra gammelt av har Kirken bygget seg opp en enorm formue i eiendom. Mange vil hevde at dette er folket sin eiendom, mens Kirken vil ha eiendomsretten til alt dette. Et skille kirke og stat vil også føre til en debatt hvem som skal overta retten til disse eiendommene.

  • En kirke skilt fra staten kan fortsette å undertrykke homofile

    Det er liten tvil om at det er homofili-saken som i dag er katalysator for enkelte kristne som vil ut av statskirken. (På 70-tallet var det kvinnelige prester og utnevnelse av kontroversielle biskoper som lå de samme kristne tungt på sinnet.) Kirken ønsker ikke å bli diktert av staten hva den skal mene eller hvordan den skal behandle sine homofile ansatte. Det forutsettes at skillet innebærer at kirken fristilles fra norsk lovverk som er problematisk for enkelte innen kirken slik at den kan gjøre som den vil. Det handler om makt.