22. mai 2025

Hva gjør vi når demokratiet rakner?

Forutsetningen for et demokrati er et informert folk

Thomas Jefferson skal ha sagt: “A well-informed citizenry is the bulwark of democracy.” Mark Twain har sagt: “If you don't read the newspaper, you're uninformed. If you read the newspaper, you're misinformed.” Vestlige land har store problemer med å gjengi begge sider av saker som krigen i Ukraina, og folk blir presentert en dobbeltmoral som nærmer seg det latterlige. Med andre ord: Kunnskap er viktig, men også kritisk tenkning – noe som er helt sentralt for et levende demokrati.

Demokratiet er ikke en selvfølge.

Det bygges møysommelig nedenfra, men kan rives ned ovenfra på overraskende kort tid. Historien viser at demokratier sjelden faller i ett dramatisk øyeblikk – de forvitrer sakte. Frie medier knebles, rettsstaten uthules, motstemmer marginaliseres, og valg manipuleres. Ofte skjer det gjennom lover og regler som i utgangspunktet ser uskyldige ut. Eliten, med politisk eller økonomisk makt, kan lede dette fra toppen, mens folk flest vender seg mot hverandre i mistillit og resignasjon.

Samtidig ser vi en ny type trussel: En håndfull multinasjonale selskaper og ultrarike enkeltpersoner som har konsentrert mer makt og innflytelse enn de fleste regjeringer. De former opinionen, politikken og økonomien gjennom lobbying, plattformmakt og skatteunndragelse. De er ikke valgt. De står ikke til ansvar. Og de vokser fortsatt.

Det er lett å kjenne på mismot. Mange har lest bøker og artikler som briljant peker på problemene, men det føles som om ingenting endres. Hver avsløring, hver varsler, hver rapport får oss til å tenke: "Dette MÅ jo være vendepunktet." Men verden ruller videre. Og vi spør: Er det for sent? Kanskje. Men kanskje ikke. For akkurat som demokratiet kan demonteres steg for steg, kan det bygges opp igjen. Det begynner ikke med store ord fra toppen, men med handling nedenfra. Denne teksten handler ikke om hva vi burde ha gjort. Den handler om hva vi fortsatt kan gjøre.

Reparere demokratiet nedenfra

Folkestyret styrkes der folk faktisk får delta. Det handler om å gjenreise tilliten til lokalpolitikken, gi folk reell innflytelse i nærmiljø og skole, og å lære barn og unge å tenke kritisk, stille spørsmål og ta ordet. Dette er langsiktig arbeid som krever tålmodighet og vilje, men det er fullt mulig å få til hvis nok mennesker bryr seg.

Økonomisk rettferdighet

Realiteten i dag er at selskaper flytter inntekter til skatteparadis uten å skatte der de opererer. Selskaper rammes av et helt annet og mer sympatisk skatteregime enn vanlige lønnsmottakere, noe som gjør at de rikeste flytter sine aksjeutbytter, eiendommer, formuer og inntekter til selskaper. Skatteflukt og urettferdig fordeling må konfronteres. Det betyr å arbeide for global minsteskatt på selskaper og rikinger, stanse skatteparadiser og skjult eierskap, og tvinge frem åpenhet om lobbyvirksomhet og pengebruk. Selv om det er krevende og møter motstand, er det ikke umulig. Internasjonale initiativ finnes, men trenger press og engasjement nedenfra.

Teknologi i demokratiets tjeneste

De digitale plattformene styrer mer av hverdagen vår enn vi ofte erkjenner. Mange av våre dagligdagse verktøy samler opp informasjon om oss, bygger "profiler", og bruker dataene til annonsering eller videresalg. Eksempelvis ser vi at nye biler lager psykologiske profiler bygget på kjøremønster, databruk og video, det kan være snakk om "rapporter" på et par hundre sider. Dette minner mest om privat totalovervåkning. Demokratisering av teknologien innebærer å bryte opp monopolene, kreve innsyn i algoritmer og databruk, og gi folk kontroll over egne opplysninger. Dette er et felt hvor politisk vilje og folkelig press kan ha stor betydning, spesielt når internasjonale aktører som EU begynner å røre på seg.

Ny økonomisk organisering

En mer rettferdig økonomi krever mer enn skatter og reguleringer. Det handler også om å fremme medbestemmelse i selskaper, styrke fagforeninger og utvikle nye eierskapsmodeller som kooperativer og plattformfellesskap. Dette kan gi vanlige mennesker mer makt over arbeidsliv og verdiskaping. Tanken om "borgerlønn" for å motvirke fattigdom kan være et alternativ, forsøk har vist at utgiftene til borgerlønn på sikt hentes inn ved redusert belastning på helsestellet, mindre kriminalitet, redusert bruk av fengsler, mer aktiv deltakelse i samfunnslivet og større arbeidsinnsats.

Engasjement på tvers

Demokratiet dør når vi bare snakker med våre egne. Vi trenger ekte samtaler med dem vi er uenige med, plattformer for respektfull konflikt, og mot til å møte andre uten sarkasme og forakt. I dag er media i stor grad reservert for den politiske og økonomiske eliten, mens "vanlige folk" sliter med å komme til. Åpne debattfelt har blitt mangelvare, med unntak av debatt på sosiale medier som ofte ligger på et lavt nivå. Alternative medier stigmatiseres. Å åpne for flere røster i demokratiet er et viktig og realistisk tiltak i en splittet tid.

Sivil ulydighet og motstand

Når systemet nekter å endre seg, må folk protestere. Ikke-voldelige bevegelser som klimakamp, skatteprotester og varsling viser at sivilsamfunnet fortsatt har kraft. Historien er full av eksempler på at sivil ulydighet har presset frem viktige endringer. Det er risikabelt, men kan være nødvendig. Men historien er også full av eksempler på at fredelige protester har blitt knust, blitt møtt av organiserte mobber eller politi, at folk har blitt banket opp eller havnet i fengsel bare fordi de har ytret seg. Dette bidrar igjen til å "øke temperaturen" i protestene. Eksempelvis har demonstranter mot Israel blitt utsatt for grov forskjellsbehandling i USA, diktert av Israels-lobbyen og korrupte politikere.

Hvor begynner man?

Noe av dette krever organisering, noe krever politisk press, og noe krever bare en ærlig samtale. Ikke alt kan gjøres samtidig, og ikke alle kan gjøre alt. Men alle kan gjøre noe: skrive, stemme, streike, undervise, protestere, lytte, organisere, bygge. Og man risikerer å møte motpress, kanskje sterkt og utilbørlig motpress, i verste fall direkte motmakt. Det er ikke sikkert du ser resultatene med en gang eller i din generasjon. Men det betyr ikke at det er forgjeves.

Verktøykassa: Hvordan utvide demokratiet i praksis

Et levende demokrati trenger ikke bare stemmesedler, men strukturert og reell deltakelse. Det finnes mange konkrete verktøy som kan bringe politikken nærmere folket igjen. Løpende spørreundersøkelser og folkehøringer kan gjøre politiske prosesser mer transparente og treffsikre og bidra til å engasjere og forankre politikken i folkemeningen. Her må stilles krav at til enhver spørreundersøkelse skal oppgis når og hvor den blir publisert.

Vi trenger medieplattformer der vanlige borgere får komme til orde, og ikke bare de profesjonelle debattantene. Offentlige kringkastere og aviser må ta ansvar for å invitere inn, ikke bare sile ut. Digitale plattformer som muliggjør deliberasjon – altså grundige diskusjoner på tvers av synspunkter – bør tas i bruk, spesielt i saker som angår fellesskapet.

I flere land har folk rett til å kreve omvalg eller tilbakekalling av politikere som svikter sitt mandat – såkalt recall-mekanismer. Dette eksisterer ikke i Norge i dag, men bør vurderes. Slike ordninger gir velgerne en mulighet til å holde makthavere ansvarlige mellom valgene.

Det bør også innføres tydelig plikt for myndigheter til å svare på folkelige initiativer. Når mange nok stiller et godt begrunnet spørsmål eller forslag, bør det svares åpent og forpliktende.

Et "Folkets råd" ?

Mens ulike interessegrupper er godt representert i styre og stell, dels gjennom betalte lobbyister, ser det ut som det ikke er noen som representerer folket. Kanskje opprettelsen av et folkelig råd kunne løse dette. Rådet står fritt til å ta opp saker og kan gi råd om behandling på Stortinget. Dette kan gjøre avstanden mellom folk og politikk vesentlig kortere. Rådet må også få et beskjedent budsjett til å få utført spørreundersøkelser som kan dokumentere folkets engasjement sakene.

Ikke naivt håp, men ansvar

Vi trenger ikke late som alt er mulig. Det er det ikke. Men mye er mulig – hvis nok mennesker bryr seg, samhandler og står i det over tid. Kanskje det ikke handler om å "vinne" systemet. Kanskje det handler om å nekte å akseptere et system som ikke tjener folk flest. Det finnes alternativer. Og ingen av dem kommer uten kamp. Her kan politikerne allerede nå bevilge noen kroner til parter som ønsker å utrede metoder for større engasjement og deltakelse blant folket, og teste ut slike metoder i praksis.

Ferskvare

Både optimisme og motstandskraft er ferskvare. Denne teksten ønsker ikke å selge illusjoner, men å minne deg om at du fortsatt har valg. Når mange nok velger sammen, endres historiens kurs. Ikke med et smell. Men med langsomt, stødig press nedenfra.

Vil kunstig intelligens redde oss ?

La oss forestille oss at folk flest har gitt opp. Demokratiet har blitt svekket, institusjonene er tomme for tillit. Og midt i dette vokser noe nytt frem: kunstig intelligens – raskere, smartere og mer utrettelig enn noe menneske. En ny maktfaktor. Spørsmålet er ikke lenger om AI vil få makt. Spørsmålet er: Hva slags makt? Og hvem bestemmer hvordan den brukes?

For AI er ikke en selvstendig aktør. Den har ingen vilje. Ingen samvittighet. Den er summen av dataene vi gir den, målene vi setter for den, og ikke minst interessene som kontrollerer den, hvem som eier den, hvem som bestemmer hva den skal programmeres til å gjøre. Gi den til et diktatur, og den blir diktaturets drøm: totalovervåkning, manipulasjon og perfekt lydighet. Gi den til et teknokratisk selskap, og den blir et regneark med muskler.

Men det finnes også en annen vei

I et samfunn der AI utvikles åpent, etisk og demokratisk, kan teknologien være med på å styrke borgernes innsikt, gi stemme til de tause og avsløre maktmisbruk. Den kan hjelpe oss med å forstå hverandre bedre, ta mer rettferdige beslutninger og holde tempoet i en verden som spinner fortere enn før. Det forutsetter noe vi ikke lenger tar for gitt: At vi faktisk bryr oss. At vi følger med. At vi krever innsikt og innflytelse – ikke bare innovasjon.

Ironisk nok står vi i fare for å skape en superintelligens uten først å ha blitt helt kloke selv. For hvis vi gir makten til maskinene før vi har tatt ansvar for våre egne verdier, så er det ikke AI som ødelegger demokratiet. Det er vi som gjør det – med åpne øyne.

Reidar Kaarbø
www.hvamenerpartiene.com