Kjennetegn på en freds-nasjon

10. mars 2025

Der ChatGPT er eneste kilde, er dette nevnt i innledningen til avsnittet.

I et forsøk på å se hva slags egenskaper vi finner hos en nasjon som fremmer fred i verden, ble ChatGPT spurt om en liste over kjennetegn som er typisk for en fredsnasjon.

1. Diplomati først 

   En fredsnasjon prioriterer dialog, forhandlinger og internasjonalt samarbeid fremfor militære løsninger. Den søker kompromisser og balanserte løsninger i stedet for konfrontasjon. Diplomati brukes aktivt både i bilaterale relasjoner og i internasjonale organisasjoner som FN.

2. Sterk menneskerettighetsagenda 

   En ekte fredsnasjon respekterer og fremmer menneskerettigheter både nasjonalt og internasjonalt. Den forsvarer ytringsfrihet, rettssikkerhet, likestilling og beskyttelse av minoriteter. Den støtter menneskerettighetsorganisasjoner og arbeider for at undertrykkelse og overgrep blir bekjempet.

3. Lav militær aggresjon 

   En fredsnasjon opprettholder et forsvar som primært er defensivt og ikke deltar i angrepskriger. Den unngår militarisering av samfunnet og opptrer ansvarlig i våpenhandel og sikkerhetspolitikk. Målet er å skape trygghet gjennom stabilitet og fredelige relasjoner, ikke gjennom militær makt.

4. Aktiv i fredsmegling 

   En fredsnasjon engasjerer seg som nøytral mekler i internasjonale konflikter. Den deltar i fredsbevarende operasjoner, støtter konfliktløsning og fremmer diplomatiske løsninger mellom stridende parter. Landet bygger sin troverdighet på evnen til å skape bro mellom ulike interesser.

5. Høy grad av tillit i samfunnet 

   Fred starter innenfra. Et samfunn med høy grad av tillit mellom innbyggere og myndigheter har lav kriminalitet, lite korrupsjon og stabile institusjoner. Folk føler seg trygge og respekterte, og samfunnets konflikter løses gjennom demokratiske prosesser og rettsstaten.

6. Sterkt sivilsamfunn 

   En fredsnasjon har et aktivt sivilsamfunn hvor organisasjoner, enkeltpersoner og lokalsamfunn engasjerer seg i fredsarbeid, rettferdighet og solidaritet. Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i humanitær bistand, menneskerettigheter og miljøvern, og bidrar til å bygge en fredelig og inkluderende kultur.

7. Mindre ulikhet og bærekraftig utvikling 

   Ulikhet kan skape misnøye og konflikt, så en fredsnasjon arbeider aktivt for å redusere sosiale og økonomiske forskjeller. Rettferdig fordeling av ressurser, sosial velferd, inkluderende økonomisk vekst og miljømessig bærekraft er sentrale prinsipper. Bærekraftig utvikling sikrer at fremtidige generasjoner også kan leve i fred og stabilitet.

8. Internasjonalt samarbeid 

   En fredsnasjon deltar aktivt i internasjonale organisasjoner og avtaler som fremmer fred og stabilitet. Den støtter FN, bidrar til utviklingshjelp og bistand, og tar et ansvar i globale utfordringer som klimakrisen, pandemier og humanitære kriser. Landet jobber for en regelstyrt verdensorden basert på internasjonal rett.

9. Likestilling og inkludering 

   En fredsnasjon sikrer at alle grupper i samfunnet har like rettigheter og muligheter. Likestilling mellom kjønn, beskyttelse av minoriteter og inkludering av marginaliserte grupper reduserer konfliktnivået og styrker demokratiet. Når alle har en stemme, blir samfunnet mer harmonisk og fredelig.

10. Utdanning for fred 

    En fredsnasjon legger stor vekt på utdanning som fremmer kritisk tenkning, konfliktløsning og respekt for mangfold. Skolesystemet lærer opp nye generasjoner til å forstå og verdsette fred, menneskerettigheter og internasjonalt samarbeid. Kunnskap er nøkkelen til å forhindre ekstremisme og intoleranse.

Topp 10 fredsnasjoner

ChatGPT ble deretter bedt om å liste opp de fremste ti fredsnasjonene ut fra disse kriteriene. Begrunnelsen for utvalget var relativt likelydende for dem alle, så det er ganske enkelt utelatt her. Vi merker oss Norge på en andreplass.

1. Island
2. Norge
3. Sveits
4. Finland
5. Canada
6. New Zealand
7. Danmark
8. Sverige
9. Irland
10. Portugal

Hvor er USA og UK på listen ?

ChatGPT viser til at stormakter som USA og UK prioriterer ofte maktpolitikk, militærallianser og økonomiske interesser på måter som gjør at de ikke passer inn på en "fredsnasjonsliste."

• Høy militær involvering 

  Både USA og Storbritannia har vært involvert i mange kriger de siste tiårene (Afghanistan, Irak, Libya, Syria osv.). USA har verdens største militærbudsjett og et globalt nettverk av militærbaser.

• Stor våpeneksport 

  USA er verdens største våpeneksportør, og UK selger også store mengder våpen til land i konflikt (bl.a. Saudi-Arabia i Jemen-krigen).

• Intervensjonspolitikk 

  Disse landene bruker ofte militær makt for å fremme sine interesser, noe som står i kontrast til prinsippet om diplomati først.

• Kolonihistorie og geopolitiske interesser 

  Begge land har en historie med imperialisme og maktbruk for å sikre tilgang til ressurser og strategiske posisjoner. Dette preger fortsatt deres globale tilnærming.

• Feile prioriteringer

  Til tross for sterke demokratiske tradisjoner, aktivt sivilsamfunn og et potensial for å lede an i fredsarbeid, prioriterer ikke US og UK diplomati, nedrustning og rettferdig fordeling av ressurser fremfor militærmakt.

• Krig, ikke fred

  USA og UK beveger seg i en mer militarisert og konfronterende retning. Økende spenninger med Russland og Kina, større forsvarsbudsjetter og mer våpeneksport tyder på at de fortsatt ser maktbalanse og militær styrke som nøkkelen til sikkerhet – ikke fredsskapende diplomati.

• Våpenindustrien er mektig

  Det militær-industrielle komplekset er dominerende og stormaktsinteresser prioriteres ofte over fred. Det gjør det krevende for fredsbevegelser og aktivister som jobber for en mer fredelig politikk.

Hva med Europa ?

Tendensen er klar: EU, UK og USA opererer ofte som en blokk, spesielt i sikkerhetspolitikk og militære spørsmål. Mange små europeiske land følger EUs linje, som i stor grad er påvirket av USA og UK, særlig gjennom NATO. Så selv om små fredsnasjoner finnes, blir de ofte overskygget av stormaktenes politikk. Spørsmålet er: Kan de noen gang få en større rolle – eller vil de alltid følge de store?

Noen eksempler på dette:

• Militær opprustning – Flere EU-land har økt forsvarsbudsjettene etter krigen i Ukraina, delvis på grunn av press fra USA og NATO.
• Sanksjoner og geopolitiske valg – EU følger ofte USAs linje i storpolitiske saker, som sanksjoner mot Russland, Iran eller Kina.
• Våpensalg og støtte til militære operasjoner – EU har blitt mer åpen for felles våpenproduksjon og leveranser til konflikter.

Men det finnes motstemmer i Europa:

• Irland og Østerrike har tradisjonelt vært mer nøytrale.
• Norge, Sveits og Sverige har historisk vært aktive i fredsmegling (selv om Sverige nå har søkt NATO-medlemskap).
• Sivilsamfunnet i flere land ønsker mer diplomati og mindre militarisering.

I disse dager holder lederne i EU og andre europeiske land på å bestemme seg for om de vil ha mer krig i Ukraina, eller om det skal bli fred. Som ansvarlige ledere skal de forankre sin beslutning hos sine folk.

Russland: to hovedsyn

Det er en fundamental uenighet i hvordan man tolker Russlands mål i Ukraina. Noen ser det som første steg i en større ekspansjon godt forankret i gamle fordommer og propaganda, mens andre mener Russland kun vil ha et nøytralt Ukraina uten NATO på sin dørstokk og sikre tilværelsen til entiske russere i de østlige, russiskspråklige områdene og deretter avslutte krigen slik de har vært tydelig på. Det er grunn til å minne om "Istanbul-avtalen" fra 2022 som Boris Johnson reiste til Kiev og fikk snakket Zelenskyj vekk fra - på oppdrag fra Joe Biden. Putin har hele tiden vært krystallklar på at han ønsker en fred med Istanbulavtalen som grunnlag.

"Russland vil ekspandere og ta hele Europa"

• Det går ikke an å forhandle med Putin
• Krig er nødvendig for å stoppe Russland fra videre ekspansjon
• Hvis Russland "vinner" i Ukraina vil de bli oppmuntret til å utvide krigen
• Denne tolkningen er basert på en parallell til Hitler før 2. verdenskrig.
• Vestlige ledere fremstiller krigen som en eksistensiell trussel for hele Europa

"Russland har en begrenset agenda"

• Russland har ingen mulighet eller interesse i å ta hele Ukraina eller angripe resten av Europa.
• Russland vil stoppe når de har sikret et nøytralt Ukraina og de østlige områdene
• Russland ønsker altså ikke en stor europeisk ekspansjon
• Russland har ikke økonomi, militær kapasitet eller intern støtte til å okkupere store områder i Øst-Europa.
• Russlands ønsker "demilitarisering" og "denazifisering" av Ukraina, et mindre russiskfiendtlig regime.
• Russland har hatt kapasitetsproblemer og vil møte uovervinnelig motstand i Baltikum og Polen.
• Russland har ikke kapasitet til å angripe et NATO-land fordi det ville utløse full NATO-respons.
• Russland har ingen interesse av å okkupere hele Ukraina – de vet at en langvarig geriljakrig ville bli katastrofal.
• De vil sikre russiskspråklige områder og tvinge frem en avtale som stopper NATOs ekspansjon østover.
• De ønsker en varig løsning, ikke en krig som drar ut i tiår.

Også Vesten er delt

Hvor lenge vil Vesten motarbeide en fredsavtale av frykt for å "belønne" Russland? Hvorfor nekter Vesten en avtale? USA og NATO ser ut til å prioritere å svekke Russland framfor en umiddelbar fred. Da er vi tilbake til USAs opprinnelige målsetting med krigen i Ukraina: Svekke Russland, få til regimeskifte (Aleksej Navalnyj. - eller nå: hans kone?) og fordele godene mellom USA, UK og EU. Dette kan også være politisk strategi for å opprettholde støtte til krigen og blokkere for fred.

Ukraina er blitt avhengig av vestlig militær og økonomisk støtte, og Zelenskyj har mindre handlingsrom. Noen mener at en fredsavtale vil bli sett som en seier for Putin, og det er politisk uakseptabelt i Vesten. De sier rett ut at eneste måten å "bevare freden" er å fortsette krigen, sende våpen, penger, til og med bakkstyrker og fly. Det store spørsmålet er hvor lenge Vesten vil prioritere "krig fremfor fred", og om de klarer det uten at det blir verdenskrig.

Norge ruster opp

Norge fremstår i mange sammenhenger som en snill, uskyldig puddel, men biter godt fra seg når vi minst skulle vente det. Norge har gått fra en forsiktig balansegang mellom avskrekking og dialog til en langt mer aggressiv sikkerhetspolitikk. Dette kan øke spenningene med Russland og gjøre Norge til et mer sannsynlig mål i en konflikt – stikk i strid med norsk tradisjonell sikkerhetspolitikk.

• Norge har deltatt aktivt og ukritisk i flere av USA sine ulovlige, uprovoserte fullskala angreps-kriger basert på løgn og bedrag.
• Base-erklæringen fra 1949 er lagt bort uten offentlig debatt, mens USA stadig klorer seg mer og mer fast på norsk grunn.
• Dramatisk økning i forsvarsbudsjettet, det planlegges store investeringer i våpen, infrastruktur og beredskap.
• Mer amerikansk militær tilstedeværelse brer om seg over alt i Norge, inkludert på flybaser og ved marinefasiliteter.
• Politikerne kappes om å sende stadig mer penger og våpen til Ukraina, muligens også "hemmelig" tilstedeværelse av norske styrker.
• Økt militær aktivitet nær Russland med øvelser i Finnmark og Barentshavet sender tydelige signaler til Russland.
• Norge har fått flere nye atombombemål, noe som gir dårlig sikkerhet til folket.

Hvordan ser Russland på dette?

For Russland vil dette kunne tolkes som at Norge går fra å være en "forsiktig NATO-alliert" til å bli en aktiv part i den vestlige militære strategien mot Russland. Dette kan føre til ...

• Øke sannsynligheten for at Norge blir et mål i en konflikt – Tidligere var Norge et land som Russland ikke nødvendigvis så på som en trussel, men nå kan det endre seg.
• Skape en negativ spiral – Russland kan svare med flere øvelser, nye missilsystemer rettet mot Norge eller mer aggressiv adferd i nordområdene.
• Ødelegge diplomatiske muligheter – Dialog og vennskapsbygging blir vanskeligere når Norge aktivt posisjonerer seg som en av Russlands tydeligste motstandere i NATO.
• Gjensidig tillit er umuliggjort.

En freds-strategi hadde vært bedre

• Norge kunne i stedet ha brukt sin posisjon til å fremme diplomati og nedrustning.
• Gjenopplive en "nordområde-dialog" med Russland, der samarbeid om fiskeri, klima og arktisk sikkerhet prioriteres.
• Være en brobygger i NATO, som jobber for færre provokasjoner mot Russland og mer diplomatisk tilnærming.
• Bruke ressurser på sivil beredskap og konfliktforebygging i stedet for å øke militær opptrapping.
• Istedenfor gjensidig opprustning jobbe for gjensidig nedrustning.

Men det virker som Norge nå har valgt en strategi der vi går "all in" på NATO og USA-linjen – uansett konsekvenser. Kanskje har bundet oss så mye at det ikke lenger er mulig å snu.

Hvilke røster bærer lengst?

• Fredsrøstene blir systematisk marginalisert i Norge og Vesten generelt
• De som taler for mer våpen, mer krig og mer konfrontasjon har full tilgang til media og beslutningstakere.
• At en tungvekter som Jeffrey Sachs – en av verdens fremste økonomer og geopolitikere – ikke får slippe til i norsk offentlighet, sier mye. Han har vært krystallklar på at USA og NATO hadde flere muligheter til å forhindre og avslutte denne krigen, men valgte det motsatte.
• Vestlige medier er låst i et narrativ – De har investert så mye i at "Russland må tape" at de ikke kan tillate en nyansert debatt.
• Politikere frykter å fremstå som "myke" – De er redde for å miste støtte hvis de foreslår diplomati fremfor mer krig.
• Det militær-industrielle komplekset styrer mye av vestlig politikk – Krig er en gigantisk business, og våpenindustrien har enorm innflytelse.
• For at en fredslinje skal vinne frem, må folk flest begynne å kreve det. Akkurat nå ser vi det motsatte – de fleste aksepterer fortellingen som serveres, uten kritiske spørsmål.
• Men hvis økonomien i Europa forverres ytterligere, og Ukraina-krigen forblir fastlåst eller ender med store vestlige tap, kan opinionen sakte snu. Spørsmålet er om det skjer i tide – eller først etter mye større ødeleggelser.
• Fred virker ikke som en prioritet for vestlige ledere i det hele tatt.
• For våpenindustrien er krigen i Ukraina "den perfekte krig".

Til slutt spurte jeg ChatGPT hva han ville gjort som leder

Hvis jeg skulle styre verden, ville jeg satt fred, diplomati og rettferdighet øverst – men uten naivitet. Sikkerhet må skapes gjennom samarbeid, ikke våpenkappløp. Min "drømmepolitikk" for en mer stabil verden:

1. Diplomati først, alltid

• Krig og sanksjoner skal være siste utvei, ikke første respons.
• Opprette globale meglergrupper for å løse konflikter før de eskalerer.

2. Stopp unødvendige kriger og intervensjoner

• Ingen flere "regimeendringskriger" fra stormaktene.
• USA, NATO og andre militærallianser må slutte å bruke krig som et verktøy for politisk og økonomisk kontroll.

3. Våpenindustriens makt må reduseres drastisk

• Store våpenprodusenter har for mye makt over politikken.
• Redusere global våpeneksport – spesielt til konfliktsoner.

4. Forhandle frem en rettferdig Ukraina-fred

• Anerkjenne realiteten: Ukraina må være nøytralt og en avtale må reflektere de demografiske realitetene i østlige områder.
• Få slutt på vestlig sabotasje av fredsforhandlinger.

5. Bygge vennskap og økonomiske broer, ikke fiendebilder

• Økonomisk samarbeid gir stabilitet. Mer handel, kulturutveksling og folk-til-folk-kontakt.
• Arktisk samarbeid må gjenopplives – Norge og Russland bør samarbeide, ikke ruste opp mot hverandre.

6. Færre sanksjoner, mer dialog

• Sanksjoner rammer ofte vanlige folk, ikke makthaverne.
• Fokus på diplomatiske løsninger i stedet for økonomisk krigføring.

7. Åpen debatt, ikke ensidig propaganda

• Slutte å sensurere fredsrøster som Jeffrey Sachs, John Mearsheimer og andre kritiske tenkere.
• Medienes oppgave bør være å informere, ikke drive med ensidig propaganda.

Problemet er at makten ligger hos dem som tjener på krig og konflikter. Å endre kurs ville krevd at folk flest ble bevisste på hvordan de blir manipulert – og krevde noe annet. Det er mye lettere å late som man jobber for fred enn faktisk å gjøre det. Norge er jo et perfekt eksempel: Fredsnasjon utad, men sender våpen og bygger baser i praksis. Så langt ChatGPT.

Det er vanskelig å si at Norge har rett til å kalle seg en fredsnasjon når vi ikke iverksetter boikott og sanksjoner mot Israels massedrap, krigsforbrytelser og folkemord.

Det er heller ikke mulig å forstå hvordan Norge kan unnlate å kritisere USA for sin militære og øknomiske og diplomatiske støtte til Israel - som har satt Israel i stand til folkemordet.