Prinsipiell antiimperialisme - et svar

På PC kan du forstørre skriften med å trykke ctrl-tast og plusstegn (og zoome ut med ctrl-tast og minustegn)
Dersom du har bred skjerm, kan du med fordel gjøre vinduet smalere og lettere å lese.

   X   

Bjørgulv Braanen hadde i dag et innlegg i Klassekampen som fortjener noen kommentarer. Dessverre er ikke KK kjent for å publisere innlegg fra undertegnede, derfor er innlegget fra Braanen vedlagt her med mitt svar,
    og mine kommentarer til hvert enkelt avsnitt vises med innrykk som denne linjen. Reidar Kaarbø

27. mars 2024

Bjørgulv Braanen:
Folk på venstresida som er lunkne i å støtte Ukrainas motstandskamp mot den russiske invasjonen, svikter arbeiderbevegelsen og venstresidas beste solidaritetstradisjoner. Å bare støtte nasjonale frigjøringskamper når de retter seg mot USA og andre vestlige land, men ikke når en nasjon blir hærtatt av Russland, er solidaritet med blind for det ene øyet. Venstresidas partier kan ikke akseptere denne formen for dobbeltmoralsk og ensidig solidaritet.

    Reidar Kaarbø:
    USA har finansiert, planlagt og gjennomført et regimeskifte i form av en frigjøringskamp som har ført til en eksistensiell trussel mot Russland. Russland har tydelig sagt de ikke ville godta utvidelse av NATO østover slik USA i sin tid sa de ikke ville godta russiske baser på Cuba. Å støtte Ukraine er å støtte USA, og det samme som å være blind på begge øynene.
BB:
Fravær av prinsipper som gjelder likt for alle, er definitivt ikke noe som bare forekommer på venstresida. Denne formen for dobbelt bokholderi er betydelig mer utbredt på den USA-lojale høyresida, som gang på gang har forsvart vestlige angrep og overgrep mot land over hele verden. I Norge var ledende aviser som VG en høylytt forsvarer av den folkerettsstridige angrepskrigen mot Irak, og hele det politiske etablissementet støttet krigen mot Libya.
    RK: (osv.)
    Ta gjerne med det siste eksemplet: at USA direkte og aktivt støtter Israels massedrap og mulige folkemord på Gaza med penger, våpen og bomber. Målet til Israel synes å være å annektere et verdifullt landområdet ved Middelhavet, fritt for palestinere. Ingen skal beskylde norske politikerne for å ville sende våpen, ammunisjon og soldater til Gaza for å kjempe mot Israel, og mangelen på diplomatiske reaksjoner mot Israel skriker mot oss.
Målet var, som Putins i Ukraina, regimeskifte.
    Her kan man sikkert diskutere hvem som har hvilke mål når. Regimeskiftet i Ukraina var det USA som sørget for, akkurat som i Libya og Irak. Putin kunne ikke godta NATOs ekspansjon østover i strid med gitte løfter, ei heller at russere ble forfulgt av det nye regimet i Ukraina fundert på gamle nazi-grunnmurer. Dette NAZI-ordet har siden 2014 nesten forsvunnet fra retorikken, men det er liten tvil om at et gammelt "russer-hat" lå og ulmet allerede før regimeskiftet.
Denne doble standarden for internasjonalt samarbeid bryter med folkeretten. Mange land har svin på skogen, men det er liten tvil om at USA har vært den store skurken i etterkrigstida, med en strime av angrepskriger og CIA-operasjoner mot en rekke land. Begrunnelsen for disse «operasjonene» har vært at landene er udemokratiske, noe som gjerne er ensbetydende med at de ikke er lojale til Washington og følger amerikanske prinsipper for hvordan en kapitalistisk markedsøkonomi skal fungere.
    Bare delvis riktig, USA har like gjerne veltet folkelige og demokratiske regimer som regimer ledet av «despoter», ut fra hva som er USAs interesser der og da, ikke ut fra hensyn til folket. Libya var kanskje ledet av en despot, men var den mest utviklete og «beste» velferdsstaten i hele Afrika. Nå er landet permanent destabilisert. Omfanget ar USAs intervensjoner rundt om i verden, har vært dramatisk stort og djevelsk utformet.
Venstresida og arbeiderbevegelsen kan ikke la seg lede av den amerikanske hangen til å peke ut stadig nye fiender, som både skal sikre makthaverne støtte og lojalitet hjemme og som sørger for å olje krigsindustrien.
    Her må både venstresida og høyresiden gå sammen og bli krystallklare mot dem som vil krige. Det innebærer at begge "sidene" må forstå hva som egentlig skjer, og ikke oppføre seg som om de er kjøpt og betalt. Vi har tre forskjellige konflikter gående som kan eskalere til storkriger:

  • USAs proxy krig i Ukraina mot Russland kan dra med seg NATO og dermed bli verdenskrig.
  • Israel vil gå mot Jordan og gi Iran skylden for et eller annet slik at USA blir dratt inn i en storkrig i Midtøsten.
  • Og til sist Taiwan og en mulig krig mot Kina.
I stedet må venstresida stå trygt på folkerettens grunn. Folkeretten gir klare anvisninger for hvordan stater med ulikt samfunnssystem skal forholde seg til hverandre. Den nasjonale selvråderetten skal respekteres, uavhengig av hva man måtte mene om landenes politiske systemer. Endringer i samfunnssystem kan ikke skje gjennom krig og hærtaking, enten okkupanten heter USA eller Russland.
    Vakkert sagt, men dessverre finnes stater som ikke aksepterer folkerett, internasjonale regler, konvensjoner, resolusjoner eller rettssystemer. Virkeligheten er at endringer nettopp skjer gjennom ulovlig, aggressiv, uprovosert fullskala hærtaking og at USA fremstår som aggressor i de fleste eller alle disse konfliktene, inklusive Ukraina enten man liker det eller ikke.
Den ukrainske motstanden mot den russiske okkupasjonen er først og fremst en nasjonal selvstendighetskamp mot en okkupantmakt, akkurat slik andre land tidligere har motsatt seg fremmede makters invasjonsstyrker. Det går derfor en linje fra Ukrainas motstandskamp til andre tilsvarende kamper, som for eksempel Vietnams frigjøringskamp mot USA på 1960- og 1970-tallet.
    Dette strides de lærde om. Fargerevolusjonene som var designet og gjennomført av USA, var IKKE noen "selvstendighetskamp", det var grov og utilbørlig manipulasjon av mennesker, noe USA er så flink til. Se heller på Ukraina som på Cuba-krisen, med den forskjell at Cubakrisen ble håndtert av voksne personer som var villige til å snakke sammen, finne diplomatiske løsninger og å kompromisse, mens Ukraina-krisen er preget av at USA fikk Ukraina til å snu seg vekk fra et nesten ferdig utkast til fred i Minsk2-avtalen. USA og dets allierte ønsker «å svekke Russland» militært, økonomisk og politisk, derfor er det ingen diplomatisk kontakt.

    Personlig tror jeg USA, NATO og EU sitt endelige mål ikke bare er å svekke Russland, men få kastet regimet, sette inn egne folk, oppløse og dele opp Russland og la Vesten dele alle godene mellom seg. Jeg tror IKKE det blir bra for russerne.

Jonas Bals er en sterk og klar stemme i norsk offentlighet, ikke minst her i avisa, med sin støtte til ukrainernes kamp mot de russiske okkupantene. Her er vi på linje. Men når han, nå sist i Klassekampen 23. mars, går langt i å begrunne støtta til Ukraina med at det er en kamp mellom demokrati og diktatur, står han i fare for å snevre inn det folkerettslige grunnlaget for den breie støtta til Ukraina. Om Russland – og Israel, som Bals hevder – styres av fascister, kan det være mange meninger om. Det synes også noe overdrevet å hevde at russiske fascister har smidd «en koalisjon av reaksjonære krefter, fra Syria og Iran over Ungarn og Sverige, til Maga-bevegelsen i USA». Det er ikke noe problem at vi er uenige om slike ting, mitt poeng er bare at solidariteten med Ukraina ikke må gjøres avhengig av enighet om slike analyser.
    Igjen er det påfallende hvordan reaksjonære krefter i regimet i Ukraina ikke nevnes, men bare i andre land inklusive Russland. De russiske enklavene har definitivt behov for egen sikkerhet og frigjøring fra Ukraina.
Hvis det bare er «demokratiske» land som skal forsvares mot overgrep, ville det ha gjort det umulig for eksempel å forsvare Irak og Libya mot USAs folkerettsstridige angrep. Til og med et forsvar av Cuba mot et eventuelt amerikansk angrep, ville være vanskelig å forsvare, hvis kriteriet for den internasjonal solidariteten låses ensidig fast i motsetningsparet demokrati mot diktatur.
    Apropos forsvare, vi husker jo hvordan Norge bidro i både Irak og Libya, det var ikke akkurat snakk om forsvar. Folkeretten er enkel. Du har ikke lov å gå til krig mot et land som ikke angriper deg først. Det er ikke nok om man ikke liker landets leder eller styresett eller økonomi, det er ikke nok at du har lyst på landets ressurser og skape inntekter, det er ulovlig å starte en krig.
    Derfor har USA alltid vært kreative i å lage gode påskudd for å hærta et land slik at det ikke virker folkerettsstridig.
  • I Vietnam laget USA en falsk hendelse om at USS Maddox ble angrepet av nordvietnamesiske motortorpedobåter.
  • Første Irak-krigen skjedde etter at en ung sykepleier gråtende fortalte hvordan irakere hadde tatt livet av babyer i en forestilling som var løgn.
  • Analysene fra krigen mot Afghanistan har helt glemt å nevne en viss gassrørledning som Taliban stakk kjepper i hjulene for, en sak som var årsaken til hele invasjonen.
  • Den andre Irak-krigen var basert på egenproduserte falske bevis og løgn.
  • Libyakrigen var designet med løgn og bedrag om at Gaddafi skulle starte folkemord basert på rykter satt ut av USA og Gaddafis politiske motstandere.
  • Krigen i Syria er omtalt som den største kampanjen av desinformasjon verden har sett.
  • Og nå har vi Ukraina der USA har operert i kulissene siden tidlig på 1990-tallet og fører en proxy krig mot Russland i Ukraina men får det til å fremstå som en folkelig bevegelse.
Helt patent er vel ikke folkestyret på Karibias største øy? Arbeiderbevegelsen og venstresida er mot imperialisme og overgrep mot selvstendige nasjoner uavhengig av hvem som er angriperen. Det er en ekte internasjonal solidaritet, en prinsipiell antiimperialisme.
    Det er brudne skår i alle regimer, men jeg liker formuleringen «uavhengig av hvem som er angriperen».

    For å ta et banalt eksempel: Etter at Sergej Skripal ble forsøkt drept i mars 2018 i Storbritannia, utviste Vesten i løpet av få uker 153 russiske diplomater og innførte sanksjoner mot Russland.

    Oktober 2018 ble Jamal Khashoggi beviselig brutalt henrettet og partert i Saudi-Arabias konsulat i Istanbul. Drapet ble trolig beordret av kronprinsen i Saudi-Arabia. Reaksjonene uteble fra vestlige land, ingen diplomater ble utvist, ingen sanksjoner gjennomført, og våpeneksporten fra USA fortsatte som vanlig. Den gang utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide sa at hun "fant ingen grunn til å utvise noen".

    Dette er et typisk reaksjonsmønster i nær sagt alle saker og viser forskjellen på våre venner og våre fiender. Fordi Iran leverer penger, våpen og ammunisjon til Houthiene, sier Joe Biden at Iran er ansvarlig for Houthienes angrep og må straffes for det. USA leverer penger, våpen og ammunisjon til Israel som er anklaget for folkemord. Det gjør USA aktivt medskyldig i folkemord ifølge Joe Biden. Er det et problem for NATO eller Norge at vår hovedallierte er direkte involvert i ulovlige massedrap og mulig folkemord? Neppe. Ville det vært et problem hvis det var russerne? Definitivt. Her er sakens kjerne.

    Det er forskjell på folk, det er forskjell på nasjoner, det er forskjell på hvor korrupte land har blitt og hvor dypt de har sunket. Vi har ikke bare en krise med krig, vi har også en moralsk krise, en diplomatisk krise og en økonomisk krise. Et sted å begynne er å være ærlige både i politikk og media og behandle alle likt «uavhengig av hvem som er angriperen». Det skjer dessverre ikke i dag, nyhetene fremstilles skeivt uten at det blir engang påtalt. Det pågår en kampanje i media. NRK fører an, KK ser ut til å henge på.

   X