Fyrverkeriet    X    Det begynte med noen spredte smell. Små, skarpe lyder som skar gjennom den kjølige kveldsluften. Thomas, åtte år gammel, sto midt i en ruinert gate i en by han ikke kjente. Rundt ham lå murstein og vrakrester, vinduer gapte tomme og knuste ut mot natten. Han hørte flere skudd, denne gangen nærmere, og et sted i det fjerne en skingrende sirene. Thomas løp andpusten gjennom gatene, føttene hans slo mot den våte asfalten, hjertet dunket hardt i brystet. En mitraljøse begynte å hakke i vei, som et stort, metallisk rovdyr som rev verden i stykker. Eksplosjoner rystet bakken, og han kastet seg ned i en grøft, krøket seg sammen. Noen ropte på et språk han ikke forsto. Han så en soldat nærme seg, han forsøkte å gjøre seg usynlig. Da han ble oppdaget, løftet soldaten sitt automatvåpen og siktet, men senket det straks han så det bare var en gutt. Blikkene møttes – soldatens ansikt var skittent, øynene mørke av utmattelse. En tung, truende stillhet senket seg, før det brått ble revet i filler av en voldsom eksplosjon. Jorden ristet, og han følte en voldsom varme slå mot ham. Ørene hans pep, og lydene forsvant, som om han var under vann. Restene av den ene armen til soldaten landet ved siden av ham. Og så, plutselig, en hånd på skulderen. Han skvatt voldsomt. «Thomas, nå er det fem minutter til!» Han gispet og satte seg opp i sengen, hjertet fortsatt hamrende i brystet. Rommet var mørkt, men fra vinduet kunne han se glimt av lys mot himmelen. Han blunket, forvirret. Faren hans sto ved sengen og smilte. «Kom igjen, du ville jo bli vekket for å se fyrverkeriet.» Thomas husket plutselig alt. Det var nyttårsaften. Han hadde gledet seg til dette, ventet hele kvelden på å se fyrverkeriet og ønske familien godt nytt år. Da han ikke klarte å holde seg våken lenger, lovet far å vekke ham før midnatt etter en liten blund. Nå føltes kroppen bare tung, hodet fylt av en tåke av frykt og ekkoet fra drømmen. Han reiste seg sakte, gikk ut i stua der moren og søsteren sto klare med varme tepper og kakao. Gjennom vinduene kunne han se lysglimt som danset på nattehimmelen. Grønne, røde, blå og hvite eksplosjoner foldet seg ut som blomster på himmelen. Nå var det bare et par minutter til det store fyrverkeriet skulle begynne, og alle gikk ut i den kalde og bråkete natten. Men denne gangen var det ikke moro. Hvert smell fikk magen hans til å knyte seg, hver knatring minnet ham om skuddene. Han kunne fortsatt høre mitraljøsen, fortsatt kjenne rystelsen av bomber under føttene. «Godt nytt år, Thomas!» Mor trakk ham inn i en klem, men hun stoppet opp da hun kjente at han skalv. Hun så ned på ham, forvirret. «Hva er det, vennen?» Han klarte ikke svare. Klarte ikke forklare at fyrverkeriet ikke lenger var vakkert, men skremmende. At han ikke så farger og jubel og glede, bare ild og krig og elendighet. Han så på familien sin, trygge og glade, og tårer begynte å renne nedover kinnene hans. «Men, Thomas… hvorfor gråter du?» spurte far forsiktig. Han visste ikke hvordan han skulle si det. At han i drømmen hadde vært et sted der smellene ikke var fest, men frykt. At han, bare for en liten stund, hadde vært et barn i en annen virkelighet, et sted der rakettene ikke var for å feire, men for å ødelegge. Så han bare ristet på hodet og lot tårene falle mens det nye året eksploderte på himmelen over dem.