Makt og avmakt i Amerika. Hva nå?

19. april 2025

Hva skjer når ingen politikere kan utgjøre en reell forskjell – og alle alternativer som virkelig utfordrer systemet blir avvist, kneblet eller usynliggjort?

Her er en reise gjennom dagens USA – der den demokratiske fasaden skjuler en dyp krise, der penger og lobbyisme styrer mer enn folkets vilje, og der selv håpet er blitt et spørsmålstegn.

Alt kan skje. Men kanskje det viktigste er at vi våger å se klart og kalle tingene med deres rette navn.

Er det bare Donald Trump som er et problem i USA?

Wall Street Journals nylige bekymringer for Donald Trumps autoritære impulser er bare ett av mange tegn på at noe har gått alvorlig galt. Men problemet stikker dypere enn én president. USA – og med det store deler av verdens politiske orden – ser ut til å befinne seg i en tilstand av permanent krise, fanget i et system som ikke lenger evner eller ønsker å rette opp seg selv. Her er ikke nok å bytte president, her må det storrengjøring til. Her skal samles trådene i en samtale som kanskje mange av oss fører inni oss – og som fortjener å bli skrevet ut, ikke for å konkludere, men for å avsløre.

Politisk håpløshet: Når valg ikke lenger betyr endring

Det amerikanske demokratiet er i dag preget av en fastlåst topartimodell hvor ingen av alternativene representerer reell fornyelse. De demokratiske lederne har vist seg ute av stand til – eller uinteresserte i – å møte folkets voksende frustrasjon. Eksempler:

• I 2016 valgte Demokratene å undergrave Bernie Sanders til fordel for Hillary Clinton. Velgerne svarte med å innsette Donald Trump.

• I 2020 lot de Kamala Harris gli ut av søkelyset, til tross for potensialet til å samle brede velgergrupper – kanskje fordi hun ikke våget eller ønsket å utfordre den etablerte Israel-linjen. Slik åpnet hun kanskje veien for at folket valgte Trump.

Republikanerne på sin side har i stor grad blitt Trumps personlige plattform. Men det har neppe spilt noen rolle hvem som ble valgt. Resultatet er et valgsystem hvor ingen kandidater utfordrer de virkelige strukturene, og hvor folkelig engasjement stadig oftere oppleves som meningsløst.

Økonomisk makt: følg pengene!

Bak politikken ligger pengene – og de som kontrollerer dem. Super-PACs, lobbyorganisasjoner og milliardærer setter rammene for hva som er "realistisk" politikk. Kandidater som utfordrer disse interessene, blir marginalisert, kneblet eller utsatt for svertekampanjer. Eksempelet med AIPAC og støtten til Israel er illustrerende: Både Demokrater og Republikanere følger en nærmest identisk linje, fordi de vet at enhver avvikende stemme risikerer å bli økonomisk knust. Derfor våger knapt noen å uttrykke støtte til palestinernes rettigheter uten å bli stigmatisert – til tross for økende kritikk internasjonalt. Dermed er det ikke bare sånn at politikere ikke vil gjøre endringer. I praksis er det sånn at de ikke kan.

Splitt og hersk: Polarisering som maktstrategi

USA framstår stadig mer splittet – men dette er ikke en tilfeldighet. Polarisering er en strategi. Når folket kjemper mot hverandre om identitet, rase, kjønn og kulturkriger, slipper de reelle maktstrukturene unna kritikk.

Mediene er med på spillet. De selger konflikt og distraksjon, mens de systemiske problemene – økonomisk ulikhet, klimaødeleggelse, institusjonell korrupsjon – forblir uløste. Alt dette skaper en følelse av politisk kaos, men det er et kaos med en tydelig funksjon: å hindre organisert motstand.

Alternativer som aldri får makt

Tenk på navn som Jeffrey Sachs, Cornel West eller Edward Snowden – mennesker som representerer innsikt, mot og visjon. Alle har på hver sin måte forsøkt å tale makten imot, og alle har endt opp utenfor systemet. De får ikke støtte av partiapparatene. De får ikke penger. De får knapt mediedekning – med mindre det er for å mistenkeliggjøre dem. Dermed oppstår en dyp systemfeil: De som har evnen til å lede med etisk og intellektuell tyngde, får aldri makt. De som har makt, tåler ikke å bli utfordret av slike mennesker.

Motstandens grenser

Hva gjenstår når verken politikk, penger eller medier gir rom for reell endring?

• Folkelige bevegelser på grunnplanet? Mange har forsøkt. De slås ofte ned, eller absorberes og nøytraliseres.
• Nye partier? Blir ignorert, latterliggjort, eller fungerer bare som stemmesplittere.
• Militære løsninger? En ekstrem og farlig tanke – men som noen frykter kan bli eneste utvei i et system der institusjonene kollapser.

Selv den "langsomme revolusjonen nedenfra" risikerer å bli knust før den vokser frem. Det finnes en undertrykkende logikk i systemet som sørger for at intet spirer for høyt før det kuttes vekk.

Er det for sent?

Dette bringer oss til det mest dystre – og kanskje mest ærlige – alternativet: Kanskje demokratiet allerede er over. Kanskje det som gjenstår, er fasader – valg, mediedebatter, prosedyrer – bak en virkelighet der makten er konsentrert, og friheten illusorisk. Vi kan håpe. Vi kan analysere. Men det er mulig at det ikke finnes noen vei tilbake til det vi engang kalte folkestyre. I stedet må vi kanskje begynne å snakke om hvordan man lever verdig i en post-demokratisk verden.

Og så? Hva sier krystallkulen?

Det er fristende å spekulere: Hva vil skje? Hvem kan komme? Men kanskje er det mest ærlige vi kan gjøre akkurat nå, å erkjenne uvissheten – og ikke fylle den med enkle drømmer eller ideologiske svar. Her kan alt skje.

Men ingen vet hva. Kanskje er det ikke systemet som må reddes, men menneskene – deres integritet, deres evne til å se, tenke og handle – og ikke minst, til å samtale, ta de vonde sakene frem og erkjenne at noe må endres.

Umulig å konkludere

Kanskje vi ikke trenger en konklusjon i vanlig forstand. Kanskje vi bare trenger å holde blikket klart, og våge å si ting som de er – før vi prøver å si hva de burde vært. Og kanskje det største opprøret i vår tid er dette: Å se klart – og ikke late som - å sette fullt lys på det som skjer.