Del 1: Barn til glede og besvær

8. mai 2025 (revidert 9. mai)

NRK er bekymret for de lave fødselstallene. De siterer Erna Solberg sin oppfordring i nyttårstalen 2019: "Lag flere barn!" NRK formidler et forslag å gi en million kroner til alle som føder barn for å få snudd utviklingen. Men er det egentlig så rart at folk føder færre barn, tatt i betraktning verden rundt oss?

Nedgang i fødselstallene (nrk.no)

Barn er en viktig ressurs

Politikerne er bekymret over at vi blir flere eldre, og det er færre barn som kan ta seg av oss. For lav befolkningsvekst kan føre til mangel på arbeidskraft og skatteinntekter.

Et levende samfunn

Barn har alltid vært en viktig satsing i ethvert lokalsamfunn og bidrar til å holde utkantsamfunn levende. Færre barn betyr færre skoler og barnehager, og på sikt et enormt tap for distriktene.

Barn gir livet mening

Mange opplever det å få barn som en av livets største gaver og kilder til mening. Å støtte flere i å kunne få barn hvis de ønsker det, kan bidra til økt livskvalitet. Samfunnet har i stor grad lagt til rette for at folk skal kunne få barn. Det gis i vekslende grad hjelp til både gifte og ugifte, enslige og homofile.

Grunner til ikke å få barn

• Klima og overforbruk: Hver ny person øker presset på kloden – flere barn betyr større karbonavtrykk og ressursbruk.
  
  
• Overbefolkning globalt: Selv om Norge har lav fødselsrate, vokser befolkningen globalt, noe som forsterker klimakrisen og ressursknapphet.
  
  
• Mer frihet og fleksibilitet: Uten barn har man mer tid, penger og energi til egne mål, reiser, karriere og interesser.
  
  
• Redusert stress og ansvar: Foreldreskap er krevende – søvnmangel, økonomisk press og konstant ansvar kan gå ut over psykisk helse.
  
  
• Frihet til å være uavhengig: Man slipper å planlegge livet rundt andres behov i 20+ år.
  
  
• Høye kostnader: Barn er dyre å oppdra, spesielt i et høykostland som Norge – barnehage, fritidsaktiviteter, bolig, utdanning osv.
  
  
• Usikre fremtidsutsikter: Mange er bekymret for å sette barn til verden midt i klimakrise, krig, økonomisk uro og økende ulikhet.
  
  
• Helse og risiko: Graviditet og fødsel kan være risikofylt. Noen har også fysiske eller psykiske grunner til å la være.
  
  
• Ikke lyst – og det er helt greit: Mange kjenner at de rett og slett ikke har lyst på barn – og det er et fullverdig valg.

Heldigvis ser de fleste gleden ved å skape en familie der man kan se de små vokse seg store og sterke, med alle de gleder og sorger som oppleves på denne lange veien. En gang får vi kanskje oppleve å bli besteforeldre og oldeforeldre og kan være med å hjelpe de små til å få fotfeste i verden, for mange gamle en glede som gir livet viktig mening.

Flere barn en løsning – eller flukt fra problemet?

I møte med fallende fødselstall ropes det varsko. Politikere og samfunnsdebattanter etterlyser flere barnefødsler for å redde velferdsstaten, distriktene og "fremtiden". Men hva om problemet ikke er at vi får for få barn – men at vi har skapt et samfunn der det å få barn er blitt en tvilsom handling?

Vi har allerede mennesker nok

Vi lever i en verden med enorme menneskelige ressurser – og likevel uløste problemer: krig, fattigdom, ulikhet, klimaødeleggelser. Flere barn vil ikke automatisk gi oss løsningen. Vi har allerede mennesker nok til å skape en god verden – det som mangler er viljen til å fordele, dele og handle rettferdig. Å få barn er ikke en garantist for fremtiden. Det er et nytt menneske med nye behov – og nye utslipp.

Velferdsstatens kollaps skyldes ikke barnefødsler

Det snakkes ofte som om færre barn truer velferdsstaten. Men det er ikke mangelen på babyer som skaper krise. Det er et økonomisk system som premierer profitt foran mennesker, og der de rikeste betaler minst. Skattlegging, fordeling og prioritering kunne sikret velferd – også med færre folk. Kanskje vi må snakke mer om verdier enn antall.

Å få barn for egen mening – eller for barnets skyld?

For mange gir foreldreskap dyp mening. Men er det ikke også en egoistisk handling – å skape et nytt menneske for egen opplevelse? Barn får ikke velge. Og i en verden der millioner av barn lever uten trygghet, kan det stilles spørsmål ved hvorfor det å skape nye barn trumfer det å gi omsorg til de som allerede finnes. Adopsjon og fosterhjem nevnes sjelden i samme åndedrag som fødselsstøtte.

"Ansvarlig foreldreskap" – har vi lyktes med det?

Det sies at vi trenger barn som kan gjøre verden bedre. Men dette har vært argumentet i generasjoner, og likevel har vi bygget en sivilisasjon i dyp krise. Vi har ikke manglet kjærlige foreldre – vi har manglet strukturelle endringer. Hva hjelper gode verdier i hjemmet hvis systemet ute i verden er styrt av kortsiktig grådighet?

Hvem får barn – og hvorfor?

Det er store klasseforskjeller i barnefødsler. Folk med lav inntekt får ofte flere barn, mens høyere utdannede får færre. Er det en privatisert, individualisert valgkampanje – eller et resultat av økonomiske ulikheter og sosiale forventninger? Å gjøre det til et spørsmål om "ansvar" kan skjule makt og press bak et personlig valg.

Hva med de som allerede finnes?

Mens Norge diskuterer hvordan vi skal "lage flere barn", lever millioner av barn i verden i ekstrem fattigdom, konflikt og uten framtidstro. Migrasjonspolitikken vår stenger dem ute, samtidig som vi roper etter flere norske barn. Er ikke det moralsk bakvendt?

Teknologi og fremtid – trenger vi egentlig flere mennesker?

Det hevdes at vi trenger nye generasjoner for å ta vare på samfunnet. Men med teknologi, kunstig intelligens og automatisering, trenger vi kanskje ikke flere mennesker – bare bedre løsninger og klokere fordeling. Å få barn er ikke lenger den eneste måten å sikre fremtiden på.

Livet på jorda er mer enn mennesker

I alt dette glemmer vi ofte noe grunnleggende: Mennesket er ikke verdens midtpunkt. Vi er én art blant mange. Kanskje den mest ansvarlige handlingen nå er ikke å fylle jorden med flere mennesker, men å gi plass til alt det andre livet vi har fortrengt. Økologisk ydmykhet burde være en del av barnepolitikken.

Å velge barnløshet er også en kjærlighetshandling

Det å la være å få barn er ikke nødvendigvis et uttrykk for pessimisme, frykt eller egoisme. Det kan være et bevisst valg for å minske belastningen på kloden, åpne hjemmet for andre – eller ganske enkelt en ærlig erkjennelse av at det ikke er riktig for alle. Også det er et valg for fremtiden.

Kanskje det er på tide å snu spørsmålet: Ikke "hvordan får vi flere barn?", men "hvordan skaper vi en verden der det er trygt og meningsfullt å føde inn i – for både barn og alt annet liv?"

Del 2: Er verden "bærekraftig" for barn?

Det er fristende å diskutere saker som overbefolkning, krig, klimaendringer, kanskje økt arbeidsledighet på grunn av ny tenknologi, kort sagt alle de vanlige scenariene vi kan tenke oss, og legge dette til grunn for at det er uansvarlig å få barn. Men situasjonen er trolig enda verre enn dette.

Eliten har sviktet verden

Det ble gitt ut en bok i 2012 som heter "Treasure Islands" med undertittel "Tax Haven And The Men Who Stole The World" (Skatte-paradis, undertittel: En havn for skatt, og mennene som stjal verden). Boken førte ikke til noen endring, siden den gang har problemet bare blitt større.

Rutger Bregman ble berømt over natten da han inntok Davos og World Economic Forum i 2019 og satte fingeren på dette ene store problemet: Skattlegging av de rikeste

En historiker setter fingeren på verkebyllen

Verdens skatteregler er laget på de rikestes premisser og på vanlige folks bekostning. Ord som "korrupte politikere" eller kjøpte statsledere ligger stadig lenger fremme på tungen, ikke bare i utviklingsland og i USA, men i EU og selv i lille Norge. Vi snakker ikke om småpenger, vi snakker om enorme summer.

Vi vet at rike selskaper utnytter fattige land og flytter alt overskuddet til skatteparadis uten å betale skatt. Slik hindrer de at fattige land kan bygge seg opp med infrastruktur og velferd og skole og sykehus. Det største røveriet av dem alle startet kanskje da George W. Bush ble president i USA i 2000 og klarte å tappe landet for rundt 10 billioner dollar (på amerikansk: 10 trillion dollars) hvis vi tar med noe av underskuddet som Obama "arvet".

I dag ser det ut som ethvert land utnyttes, tappes, misbrukes, korrumperes og utsettes for aggresive tiltak over hele kloden. Noen kaller det sjokk-kapitalisme (norsk: krise-kapitalisme), noen kaller det neo-liberalisme utført av neo-konservative (neo-cons).

Det finnes bøker om dette, for de som orker deprimerende lesning, som "The Invisible Doctrine" (2024) med undertittel "The Secret History of Neoliberalism" av George Monbiot og Peter Huchinson.

Vi vet at de rikeste blir rikere, at ulikheten øker og at fordelingen av godene blir skjevere. De største formuene inntjenes ikke lenger, de arves. Pengene plasseres der de øker i verdi, og inntektene av dem tilfaller selskaper som ikke betaler skatt. De som eier disse selskapene betaler heller ikke skatt. Selv i lille Norge vil de borgerlige (Erna Solberg, Høyre og Sylvi Listhaug Frp) fjerne hele formueskatten.

Men problemet er verre enn som så.

All makt til eliten!

For den innerste krets av de aller rikeste er ikke fornøyd med skattefrihet på inntekt, arv, formue og aksjeutbytte. De vil ha mer penger. De vil ha mer makt. De vil ha politisk makt, de vil styre demokratiene (eller det som en gang var det) ut fra sine egne ønsker. De vil kontrollere alle medier, de vil eie all infrastruktur, drive alt jordbruk, de vil kontrollere alle ressurser fra vann og veier til energi og mat og drikke, kontrollere verdenshandelen.

Follow the money

Vi kommer ikke forbi at det hander om penger. Blackrock, det største investeringsselskapet, har en forvaltningskapital på en trejdedel av USAs BNP og dobbelt så mye som Tysklands BNP. Oljefondet finner du helt på bunnen til sammenligning. Disse fem selskapene er det nærmeste du kommer en "verdensregjering" i dag, men neppe en regjering i et land du vil like å bo i. Det finnes mye spennende litteratur og saker på nettet om dette. Det ble laget en dokumentarfilm i 2003 med tittelen "The Corporation", samt en oppfølger i 2020 "The New Corporation" som er en oppfølger til den første. Filmene dokumenterer hvordan de stor multinasjonale selskapene oppfører seg som psykopater i praksis.

Anmeldelse til "The New Corporation"

Eliten styrer de største investeringsselskapene

Selskap/Fond:	Kapital:
BlackRock	10 500 mrd. USD
Vanguard Group	9 300 mrd. USD
Fidelity Investments	5 300 mrd. USD
State Street Global	4 700 mrd. USD
UBS	5 800 mrd. USD
Oljefondet (NBIM)	1 738 mrd. USD

Dette er selskaper med forgreinere og eierskap over hele verden, også eierskap i hverandre. Selskapene har EN hovedoppgave: sørge for aksjeutbytte til sine investors. Det er IKKE interessert i velferdsordninger, fagorganisering, krav om arbeidsbetingelser osv. som kan føre til reduksjon i aksjeutbytte. Ord som etikk og verdier faller som stein til jorden når det går på bekostning av resultatet.

De eier sin egen hær, vil gjerne ha kontroll med "forsvaret" der de opererer, de ønsker å diktere hva den lovgivende makt skal vedta, hvordan dømmende makt skal dømme, og hvordan utøvende makt skal gjøre jobben sin. Slik var det i byer i USA nylig, da folk som demonstrerte for palestinerne mot Israel ble arrestert, mens politiet lot israelske oppviglere gå fri, fordi noen ville det slik.

Eliten kan kansellere et "demokratisk valg" dersom resutatet ikke passer dem. De eier PR-rådgivingsfirmaer og tenketanker. Det finnes ikke det problem de ikke kan klare å mekke sammen en løsning til, enten det er ved bruk av løgn og desinformasjon, eller Gud vet hva.

For denne arrogante eliten er det ikke noe som heter internasjonale avtaler eller konvensjoner eller menneskerettigheter eller forfatninger, de gjør akkurat hva de vil, når de vil, hvor de vil og hvordan de vil. Som oftest skjer det skjult, du vil aldri få vite hvem som står bak. De kjører kriger som kronen på verket på det ultimate "forbrukersamfunnet", kriger med enorme forbruk av ressurser som gir dem gevinster og skaper behov for å bygge opp igjen land og byer.

Og i en verden full av egoisme, kynisme og grådighet finner de alltid en plass der de kan tjene litt mer ved å ta mindre hensyn til utslipp, arbeidsbetingelser, lønninger, aldersgrenser, arbeidstid, HMS og velferdsgoder. Det er laveste standard som gjelder. Og de kappes om hvem som kan nå bunnen, og krever at andre land må følge etter for "å være konkurransedyktige".

Er det noe denne eliten ikke vil ha noe av, er det folk som sier dem imot, som demonstrerer, som kaller en spade for en spade, som forsøker å undergrave deres maktposisjon og privilegier.

Er det noe håp?

Når Rutger Bregman setter fingeren på ett av problemene, hjelper det? Er det noen som tar ballen, gjør det som må gjøres, setter dagsorden, bruker politikken til å fremme verdisaker? Svaret er nei.

EU skal nå bruke 800 milliarder €uro til generell opprustning og krig mot Russland i Ukraina over fem år. Dette skal lånefinansieres med statsobligasjoner, noe som fører til at styringsrenten til sentralbanken i EU neppe går under 4,5 % med bankrente ikke under 6 % i overskuelig fremtid.

Har EU derimot annonsert å bruke penger til dialog, fredsforhandlinger, nedrustning, vennskap over landegrenser, atomavtaler, avspenning og normalisering mot Russland og andre land? Svaret er nei.

Nei, det er ikke lenger noe håp

Den negative utviklingen har gått for langt. Ondskapen har blitt for omfattende. Israel og USA står som eksempler på hvor dypt nasjoner kan synke. Eliten har sviktet totalt, og all utvikling ligger nå utenfor folkelig styring og skjer ut fra et forkastelig verdisett. Nylig spurte medlemmer av EU-parlamentet hvorfor det var slik at offeret Ukraina fikk støtte, våpen og penger, mens i Gaza-krigen er det overgriperen som mottar all støtte. Doble standarder er ikke noe problem.

Uansvarlig å få barn i en slik verden

Dersom barna om 10 - 20 år sier: "Hvorfor laget dere oss, når dere visste at alt dette var i ferd med å skje?", vil det ikke være lett å være foreldre og si noe fornuftig.

Erna Solberg sier vi må lage flere barn. Hun er kanskje en del av problemet, ikke av løsningen. En million kroner til foreldrene for hvert barn er den løsningen korrupte samfunn bruker. Det blir en slags organisert kjøp av surrogati-foreldre på statlig nivå omtrent til dagens markedspris. Men kanskje dette er enklere enn å utfordre politikken de selv fører, som å gi 30 milliarder i skattelette i formueskatten til de rikeste?

Reidar Kaarbø