NATO's strategidokument fra 1999

Strategisk retorikk og retorisk strategi i NATOs nye strategikonsept

av Professor i litteraturvitenskap ved UiB Arild Linneberg
innledning til boka: NATOs nye strategikonsept, oversatt av Arild Linneberg, Oslo, Pax Forlag A/S, 2000, s. 7-15
Oppdatert versjon i boka: Tretten triste essays om krig og litteratur, Arild Linneberg, Gyldendal 2001.
Gjengitt med tillatelse av forfatteren. (Det tas forbehold om trykkfeil)

Motto og anti-motto: "Den kalde krigens farer har veket for mer løfterike, men også utfordrende utsikter, nye muligheter og farer"

NATOs nye dokument

      For få år siden tvang omstendighetene meg til å beskjeftige meg med noe jeg ikke tidligere hadde beskjeftiget meg med. Som professor i litteraturvitenskap hadde jeg vært vant til å tolke skjønnlitteratur; dikt, skuespill og romaner. Nå ble jeg nødt til å tolke dommer, advokatdokumenter og Norges lover. Det tok ikke lang tid å finne at det var nok av "løgn og forbannet dikt" i den tørreste sakprosa.
      Saksdokumenter - og med avgjørende betydning for menneskers liv og skjebne - kan være like flertydige og "litterære" som såkalt skjønnlitteratur. Som en amerikansk litteraturprofessor har sagt, må vi derfor lese slike dokumenter med varhet for tvetydigheter i teksten.
      I USA fins det et universtitetsfag kalt "Litterature and Law", der en lærer å analysere offentlige dokumenter - lovtekster, dommer, politiske traktater - som former for litteratur. Filosofen Jacques Derrida er blant dem som underviser i faget, ved New School University i New York. Også i Norge fins det allerede tradisjon for slike studier, i regi av "Retorisk forum" ved Universitetet i Bergen.
      Leseren har sikkert skjønt hvor jeg vil. Avgjørende i NATOs nye dokument er ikke bare det som sies, men måten det blir sagt på: ikke bare den strategiske retorikken, men den retoriske strategien.

Obscuritas

      NATOs nye strategikonsept ble vedtatt den 24. april 1999 av stats- og regjeringsjefene som deltok på toppmøtet i Washington i forbindelse med feiringen av alliansens femti-års-jubileum. Det skjedde mens bombingen på Balkan pågikk for fullt. En skal ikke lese lenge for å se at dokumentet ikke bare presenterer "det forvandlede NATO"s nye strategi, men også er en legitimering av NATOs krig i Kosovo. De som, i likhet med SV-leder Kristin Halvorsen, har hevdet at Kosovo var et unnntakstilfelle, må nok lese om igjen. Kosovo brukes for å legitimere NATOs nye misjon: å gripe inn militært utenfor eget territorium.
      Konseptet kan tolkes på motsatte måter, noe som allerede har vist seg i debatten om aksjonen "Nei til nye NATO". Representanter for aksjonen har tatt paragrafer til inntekt for sitt syn, mens forsvarsdepartementet, forsvarsministeren inkludert, har vist til andre paragrafer som motsier disse, for å begrunne sin oppfatning.
      Dokumentet er med andre ord fullt av selvmotsigelser. Det er lite betryggende, når det gjelder så alvorlige spørsmål som militære aksjoner. Det er også bekymringsfullt, fordi det setter dokumentet inn i en politisk tradisjon vi kanskje skulle forvente at NATO ikke behøvde å skrive seg inn i - tradisjonen for obscuritas : dunkle dokumenter, som er uklare og vanskelige å forstå for de fleste.
      Er den strategiske retorikken uklar, fordi strategien er uklar? Eller er den uklare retorikken valgt med hensikt? Bevisst obscuritas : fordunkling av saksforhold.
      Uansett om en leser velvillig eller ikke: skal vi forstå konseptet, må vi se på selvmotsigelsene i det.

NATOs nye ansvar: etter den kalde krigen

      Dokumentets mest åpenbare dobbeltkommunikasjon er vel neppe til å unngå. Man inviterer til fred og samarbeid samtidig som man truer enhver potensiell fiende med både konvensjonell og kjernefysisk slagkraft. Dette er en dobbehthet vi har lært oss å leve med og kanskje godta. Bermerkelsesverdig er det imidlertid at når konseptet fastslår at NATO etter den kalde krigens slutt ikke ser seg selv som fiende av noe annet land, samtidig som det - uten navns nevnelse - omtaler motstandere av farligste slag: motstandere med den mest sofistikerte værpning både konvensjonelt, kjernefysisk og kjemisk. Vi kan bare gjette oss til hvilke land konseptets opphavsmenn har i tankene.
      Mens det gamle NATO hadde et klart definert trussel- og fiendebilde, er det nye konseptet uklart på disse punktene. Samtidig som man berømmer seg selv for å ha bidratt til store berifter i nedrustning, våpenkontroll og avspenning, tegner man et bilde av en situasjon fylt av alskens farer - som vil kunne få sikkerhetsmessige konsekvenser for alliansen. Det listes opp mulige trusler potensielle konflikter, som vil kunne få konsekvenser for eller kan komme til å angå alliansens sikkerhet og stabilitet. Det nevnes en rekke dramatiske forandringer som siden 1991 har ført til innviklede nye farer for euro-atlantisk sikkerhet - deriblant undertrykkelse, etniske konflikter og økonomisk uro.
      I denne situasjon vil ANTO "ta større ansvar". Ansvar er et godt ord. Vi tar ansvar for våre barn, på arbeidsplassen, for gamle foreldre, for oss selv. Så må det vel være godt at NATO vil ta større ansvar for fred og demokrati og økt velstand og sikkerhet som stabilitet, til og med utenfor sitt ansvarsområde ?
      Bak honnørord som "større ansvar", skjuler det seg imidlertid en annen agenda. NATO skal heretter forplikte seg til "essensielle nye aktiviteter": gripe inn militært der alliansen selv finner det nødvendig, også utenfor eget territorium. "Hvor dyp denne forplitelsen er, har alliansen vist gjennom sine anstrengelser for å få en slutt på de enorme menneskelige lidelsene som konfliktene på Balkan har forårsaket".
      Man viser altså til Balkan som et vellykket eksempel på den nye strategien. Men til og med NATOs egen tidligere generalsekretær lord Carrington betrakter NATOs krig i Kosovo som en fiasko, fordi den, om aldri så mye igangsatt i gode hensikter, førte til en eskalering av det man sa man ville forhindre.

Ikke-artikkel-fem = ?

      Konseptet består av 65 paragrafer. De fem første utgjør innledningen. Da jeg leste det første gangen stusset jeg allerede her over påfallende tvetydigheter. Konseptet gir retningslinjer for den videre tillempning av militære styrker, heter det i paragraf 5. "Videre tillempning av militære styrker" - the further adaption of - kan bety tilpasning av styrkene til den nye strategien i fortsettelsen, men også bredere brukbarhet og større anvendelighet. Leser vi videre, blir dobbeltbetydningen tydelig: det dreier seg om bredere bruk av militære styrker tilpasset nye NATO - i fortsettelsen.
      NATO skal ikke lenger bare være en kollektiv forsvarallianse. Riktignok må vi lese til paragraf 40 og 41 før det blir klart hva nye NATOs misjon i sin fulle bredde innebærer. I tillegg til kollektivt forsvar skal de allierte heretter "bidra til konfliktløsning og lede ikke-artikkel-fem-krise-respons-operasjoner".
      Ikke-artikkel-fem ? I det gamle NATO var alliansens oppgaver klart definerte nettopp i artikkel fem. Én for alle, alle for én: alliansens formål er kollektivt forsvar i forent aksjon mot ethvet fiendtlig angrep. Det nye med nye NATO er at paragraf fem kan oppheves av "ikke-artikkel-fem-krise-respons-operasjoner". Dette gjentas i elleve etterfølgende paragrafer som det stående uttrykket for NATOs nye misjon: kollektivt forsvar og ikke-artikkel-fem-krise-respons-operasjoner.
      Hva slags operasjoner dreier det seg om? Når, hvor og hvordan kan de iverksettes? Den nye typen militær inngripen følger av NATOs nye og bredere tilnærming til sikkerhet. Krisehåndtering vil si å behandle potensielle trusler imot alliansen, "usikkerheter og farer som kan utvikle seg til akutte kriser". Det er et vidt og vagt bilde av mulige trusler i og omkring det euro-atlantiske området som blir skissert: alt fra politiske vanskeligheter, etniske og religiøse stridigheter og feilslåtte reformforsøk, til brudd på menneskerettigheter og væpnede konflikter.
      Hvor man skal kunne aksjonere, angis i like vage ordelag. Avvekslende brukes uttrykk som alliansens sikkerhetsomgivelser, alliansens nabolag, alliansens perifieri, i og omrking det euro-atlantiske området etc. I paragraf 24 heter det at alliansens sikkerhet må betraktes i lys av den globale konteksten. I global sammenheng kan alliansens sikkerhetsinteresser "bli berørt av andre farer av mange slag", som terrorisme, sabotasje, organisert kriminalitet og ukontrollerte forflytninger av store folkemengder, samt "avbrytelser i flyten av livsviktige ressurser". Med andre ord skal NATO kunne aksjonere miliitært for eksempel for å sikre USAs tilgang til oljefeltene?

      Gjennom utviklingen av argumentasjonen, blir den bredere tilnærmingen til sikkerhet, utvidelsen av alliansens ansvarsområde og den videre bruk av militære midler til en og samme sak. Den strategiske retorikken utvikles med en tar-du-den-så-tar-du-vel-den-sa-kjerringa-språkbruk. I litteraturvitenskapen finnes det mer eleverte uttrykk for slikt, som "gliding of signifyers" - glidende betegnelser. Meninga forskyves gradvis. Fra en første forsiktig antydning av "krisehåndtering" til "svar på kriser" til "krise-respons-operasjoner" til "ikke-artikkel-fem-krise-respons-operasjoner" til det at slike operasjoner "vil kunne bli like krevende som enkelte kollketive forsvarsoppgaver". Det vil si at NATOs nye aksjonsform skal kunne iverksettes som storstilte militæroperasjoner av samme omfang som eventuelt kollektivt forsvar av alliansens territorium. Særlig, sies det, kan det bli krevende å gjennomføre slike operasjoner utenfor alliansens eget område. Hvilke konsekvenser dette vil få for alliansens medlemsland aner vi allerede. Det vil kreve en ny profilering av styrkene med tanke på beredskap og stasjonering.
      Ikke-artikkel-fem-krise-respons-operasjoner skal kunne gi "et konsekvent svar i ethvert potensielt tilfelle" av trusler imot alliansen. Styrkene skal kunne gripe raskt inn, stasjoneres "utenfor hjemlig territorium og hjemlig farvann" og anvendes "når og hvor det måtte være nødvendig". Og styrkene skal være tilgjengelig "på et akseptabelt beredskapsnivå" for å opprettholde langvarige operasjoner, enten innenfor eller utenfor alliansens territorium".
      Med hensyn til gjennomføring av aksjonene, er det to avgjørende spørsmål: Forholdene til FN, og forholdene mellom konvensjonelle og kjernefysiske våpen.
      På begge punktene består dokumentet av paragrafer som gjensidig utelukker hverandre. Filosofen Jacqes Derrida har kalt slike tilfeller for "dekonstruksjon i praksis": det er situasjoner, der beslutningene må treffes i tomrommet mellom to motsatte lesemåter. Det eksisterende lovverket settes ut av kraft, fordi noen tvinger igjennom en annen lovfortolkning. En slik situasjon foreligger for eksempel under en generalstreik, eller i en refolukasjonær samfunnsomveltning, eller - kan vi nå tilføye - når NATO vil aksjonere på tvers av folkerett og FN-pakt.

Kunsten å tale med to tunger

      Etterretningstjenestene skulle vi kanskje la ligge i en innledning som denne. Vi kan velge å overse tekststeder som omtaler nødvendigeten av streng politisk kontroll ved hjelp av etterretning og overvåkning når en ikke-artikkel-fem-krise-respons-operasjons-situasjon foreligger. Hva dette vil kunne innebære i et land som Norge, med sine beredskapslover, som i slike situasjoner gir rett til internering av kritiske røster, er det kanskje ingen grunn til å nevne.
      I retorikken er CIA imidlertid ikke et hemmelig politi, men en forkortelse for contradictio in adjecto . CIA = "motsigelse i tilleggsordet": det settes frem en påstand. som motsies av det som følger etter. I litteratur og filosofi er dette en retorisk strategi for å tvinge oss til å tenke selv. Det er tvilsomt om hensikten er den samme i NATOs nye strategise konsept, der CIA bedriver sin obskure virksomhet i ly av linjenes mening.
      Dette gjelder, dessverre, i forholdet til FN. I paragraf 15 heter det at: "FNs sikkerhetsråd har det primære ansvaret for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og spiller, som sådant, en avgjørende rolle ved å bidra til sikkerhet og stabilitet i det euro-atlantiske området". Paragrafen har den funksjon som i retorikken kalles ornamentus = pynt. Den tar seg godt ut. Men flere etterfølgende paragrafer taler et annet språk.
      Paragraf 31 for eksempel. Om en krise skulle oppstå, skal NATO "bidra til å håndtere den effektivt, i samsvar med folkeretten også gjennom muligheten for å utføre ikke-artikkel-fem-krise-respons-operasjoner". Operasjoneneskal kunne igangsettes i regi av FN eller OSSE eller NATo selv: "I denne forbindelse minner NATO om sine seneste avgjørelser med hensyn til kreise-respons-operasjoner på Balkan". I Kosovo satte NATO nettopp FN på sidelinja. Andre paragrafer setter i minst like kryptiske vendinger også paragraf femten ut av spill. Man sier man handler i samsvar med internasjonal lov, nettopp i det man bryter den.

      I retorikken snakker vi om forstillelse , det å skjule sin mening bak villedende tegn, som liksom sier det motsatte, slik vi kan smile til en som vi hater.
      En får lett en snikende mistanke om en slik retorikk i dette konseptet, når en leser om alliansens kjernefysiske strategi. Man legger kanskje ikke merke til det ved en rask gjennomlesning. Konseptet legger vitterlig vekt på nedrustning av det kjernefysiske arsenalet. Men samtidig vil NATO opprettholde en kjernefysisk slagkraft som er adekvat i forhold til utviklingen av sikkerhetsomgivelsene. Adekvat kjernefysisk slagkraft = ? NATOs militære stridsmakt skal til enhver tid være på et tilstrekkelig nivå med hensyn til avskrekking og forsvar. Krever utviklingen oppgraderinger av atomvåpenarsenalet, åpner konseptet følgelig for dette. I skrivende stund (2000) ser vi at NATOs ledende atommakt, USA, nettopp er i ferd med å utvikle et nytt rakettforsvar som strider mot inngåtte avtaler. NATO roser seg av nedrustning. Men konseptet lover opprustning om nødvendig.
      Ingen motstander skal være i tvil om riset bak speilet: den mening som ligger mellom linjenes til dels aggressive språkbruk i de avsnitt som omhandler alliansens avskrekking.
      I beskrivelsen av alliansens sikkerhetsomgivelser, legges det vekt på at eksistensen av slagkraftige kjernefysiske våpen utenfor alliansen utgjør en betydelig faktor som alliansen må ta hensyn til. Betyr dette at NATO vil kunne gripe inn utenfor alliansens område i ikke-artikkel-fem-krise-respons-operasjoner med kjernefysiske våpen ? Konseptet åpner - om nødvendig og av rette vedkommende - for en slik tolkning.
      Den avgjørende paragrafen om strategisk anvendelse av kjernefysisk slagkraft, er antakelig paragraf 62. Den kan tolkes dithen at NATO ikke vil skygge tilbake for førstegangsbruk av kjernefysiske våpen. Slik er den strategiske retorikkens retoriske strategi: lovtalen om nedrustning undermineres av tvetydige CIA-formuleringer som antyder det motsatte.

De andre

      Moralfilosofer som Theodor W. Adorno, Mikhail Bakhtin og Emmanuel Levinas er blant dem som har satt den vestlige verdens forhold til "de Andre" på dagsorden. Hvem er de, og hvordan forholder vi oss til dem? NATOs nye strategiske konsept kan leses som den rike vestlige verdens arroganse vis-a-vis verden for øvrig. Hvem gir NATO rett til å gripe inn hvor og når alliansen finner det nødvendig? Hva om andre land utenfor NATO skulle tillate seg noe liknende?
      Konseptet levner ingen tvil om at krigen i Kosovo var et vellykket eksperiment. Det legger også stor vekt på et godt forhold mellom NATO og Russland. Faktum er imidlertid at det innad i NATO selv var stor uenighet om bombingen på Balkan. USA var den sentrale pådriver, mens flere NATO-land var skeptiske til Madeleine Albrights "sabel-rasling". Frankrike forlangte at man måtte få godkjenning fra FNs sikkerhetsråd. USA avviste - med begrunnelse at NATO heretter skulle være i stand til å handle på egen hånd. I NATO-land som Italia og Hellas var henholdsvis 75 og 97 prosent av befolkningene mot krigen. Også i de øvrige NATO-land, USA inkludert, var det motstand i alle politiske leire. I Russland tok 99 prosent av befolkningen avstand fra NATOs krig.
      NATOs krigføring hadde med andre ord ikke verdenssamfunnets velsignelse, slik det fremstilles. Tvert imot. NATO satte verdensssamfunnet til side på en måte som ikke bare reiser alvorlige folkerettslige problemer, men også moralske. Verdens rikeste stater, anført av verdens overlegne supermakt, akjsonerer over hodet på verdenssamfunnet, ikke minst verdens fattige land, og utbrer, uten ydmykhet, sine vestlige verdier, med militære midler.

Men det er ikke nødvendig med en moralfilosofisk diskusjon av eurosentrisk maktarroganse for å stille seg tvilende til NATOs nye strategi. Det er tilstrekkelig å vise til den åpenbare fare for destabilisering som "ikke-artikkel-fem-operasjoner" vil kunne føre til. Hvor nær vi var en katastrofe i Kosovo, er blitt velkjent gjennom den allerede berømte replikken fra NATOs nestkommanderende, da General Wesley Clarc ville aksjonere militært mot russerne på flyplassen i Pristina: "Jeg starter ikke den tredje verdenskrig for din skyld".
Vil vi like lett unngå utvidelse av krigshandlingene ved framtidige NATO-aksjoner? Godt informerte kilder spår allerede ny militær konfronasjon på Balkan innen to år, mellom NATO og Albania. Det gjenstår å se. Men det er lite som tyder på at det vi så i Kosovo var slutten på en krig, og ikke ikke begynnelsen til de nye, som NATOs konsept åpner muligheten for: både retorisk og strategisk.